En sjarmerende liten rakker
Talentfull film lagetmed veldig lite penger.
VELKOMMEN TIL kinolerretet, Vinstra! Der gjør du deg godt. Selv om filmtittelen sparker deg litt i baken. «Fuckings bygda» er ikke noen «Fuckings Åmål» 26 år senere, selvomVinstra-varianten henter litt av den samme energien og også har et skeivt aspekt. Her er det en helt annen historie som fortelles.
I BEGRAVELSEN til Mariam og Katrines far, går det litt i ball for den ikke akkurat nyktreMariam. Tre år senere lever hun et hedonistisk liv i Oslo. Så kommer telefonen fra søsteren på Vinstra. Noe har skjedd somgjør at Katrine må komme hjem. Motvillig setter Mariam seg på toget.
STRÅLENDE SPILT avMina Dale og VildeMoberg, får vi to skikkelige motpoler av noen søstre. Dales Mariamer en noe ufiltrert, happy go lucky-jente, breddfull av energi. Eller er det egentlig ensomog het, sorg og fortvilelse somspilles ut i fysisk utagering? Mobergs Katrine bærer på sin side sorgen nærmest utenpå huden. Som person er hun også mer introvert og alvorlig, stillere, og lett irritabel overfor den vimsete, ukonsentrerte søsteren.
Slike konstellasjoner fungerer nesten alltid på film, og her bidrar kjemienmellomskuespillerne til at ulikhetene får liv, driv energi. Samtidig som irritasjon og konflikt spiller seg ut, er kjærlighetenmellom de to helt åpenbar. Spørsmålet er om de kan overvinne den sure stemningen som har ligget der siden farens begravelse, for å ta ordentlig og verdig farvelmed ham.
REGISSØR Frøydis Fossli Moe og medmanusforfatter (og produsent) MariaWiik har skrevet frem en enkel, men fin historie om sorg, søsterskap og kjærlighet – i vid betydning. Enda bedre: som film flyter den like vimsete av gårde som Mariam, samtidig som den oppleves organisk og rotfestet i både historien den forteller og miljøet den foregår i. Knapt en eneste replikk føles somhentet fra et skrevet manus, men leveres levende og naturalistisk. Det gjelder særlig Dales spill og spillestil.
Inn i det naturalistiske føres noen fine, poetiske passasjer der natur og innspillingssteder utnyttes til fulle. Imponerende, gitt at vi her virkelig snakker lavbudsjett. Mo og Wiik produserte filmen på dugnad over flere år, og betalte alle utgiftene selv, uten finansiell støtte fra noe hold.
Derfor er det både fortjent og oppløftende at filmen nå får kinodistribusjon, etter å ha vunnet publikumspris på to filmfestivaler – fjoråretsOslo Pix ogOslo Fusion International Film Festival.
PRODUSENTMariaWiik har også en liten rolle somSiri, Mariams barndomsvenninne. Vi snakker altså ommye talent både foran og bak kamera, både når det gjelder skuespill, filmproduksjon og ressursutnyttelse. Jeg gledermeg til å se hva de kommer oppmed når de neste gang forhåpentligvis får støtte til å lage film.
Strålende spilt av Mina Dale og Vilde Moberg, får vi to skikkelige motpoler av noen søstre.