Venneslas modigste kvinne
Hvorfor sa du det? – Fordi jeg kjente i hele kroppen at jeg aldri hadde klart å reise meg fra misbruket mitt hvis jeg hadde møtt slike holdninger da jeg var på bunnen. Aldri hadde jeg klart det. Dessuten: Det satt en av beboerne i dagens rusboliger i salen. Tenk hvordan han har det nå. Vi har ni i rusboliger på Hunsøya der det bor mennesker som har gledet seg til nye boliger. De har det ikke greit om dagen. De følger med på hva som sies om dem. Vi har alle plikt til å si fra når det er fordommene og fordømmelsen som råder grunnen.
Er du modig?
– Alle som har kommet ut av rusmisbruk er modige. Nå er det 14 år siden jeg greide det.
Men du har jo til og med grundig dokumentasjon på din modighet. Fortell nå da!
– Ikke noe jeg flagger så ofte, men jeg fikk altså tredjeplass da dattera mi meldte med på kåringen «Norges modigste kvinne» for noen år siden. Jeg er mest stolt av at datteren min er fornøyd med meg. Siden de to foran ikke var fra Vennesla, mener du jeg må bli Venneslas modigste. Vel, vel. Din påstand. (latter)
Var du ikke forberedt på motstanden og folkeaksjonen i Vennesla?
– Jeg har vært med i planleggingen av disse boligene. Og kommunen har informert altfor dårlig om hva prosjektet innebærer. Uvitenhet avler frykt. Men størrelsen på motstanden og den uverdige omtalen av flotte medmennesker, den hadde jeg ikke trodd ble så sterk. Der burde Vennesla vist seg fra en bedre side.
– Hvordan da?
– Alle mennesker bør vurderes ut fra sine beste sider, ikke sine verste. Alle mennesker bør ha som mål å hjelpe den som ligger nede. Det er da vi testes på hva vi er laget av. I Vennesla, ei bygd hvor de fleste er født inn i arbeiderbevegelse og bedehusbevegelse, burde solidariteten og nestekjærligheten kommet tydelige fram enn det vi ser i saken om rusboliger.
– Men handler det ikke også om reell frykt, om å få belastende naboer og retten til å si fra?
– Dette er fordommer. Vi snakker om slitne, fredelige mennesker. I seks år har jeg jobbet nattevakt alene med dem på Hunsøya. Ikke ei natt har jeg vært redd. Vi skal bygge 16 omsorgsboliger. Døra skal være låst og det skal være vakt. Ikke fordi de er farlige, men fordi de selv ber om det. Brukerne har bedt om dørkontroll, døgnbemanning og trygghet. Dette er mennesker som strever med å bo. De sover utrygt fordi de frykter besøk, og de greier ikke avvise uønskede personer selv. De gleder seg til å være et sted der de kan få søvnen tilbake, roe ned - og kanskje begynne å bli motivert for rusfrihet.
– Apropos rusfrihet. Mange sier det er så fælt å bare plassere dem. De burde fått tilbud om rusbehandling.
– De får det så fort de er motivert. Jeg vil ikke bruke ordet «de svakeste». For mange har enorme ressurser, de bare bruker dem så feil på grunn av rusen. Mange har prøvd ti og 15 ganger. Nå er de ikke motivert. Du kan ikke sende folk til rusbehandling mot deres vilje. Vi er frie mennesker i Norge. Men jeg opplever også at enkelte blir motiverte når de kommer i tryggere rammer, som vi til en viss grad får til på Hunsøya. Men det blir jo noe helt annet i nye, tilpassede lokaler.
– Men folk sier det er så fælt å samle mange på ett sted. Kommunen er bare ute etter å spare penger?
– Kommunen kan ikke ha døgnbemanning til hver enkelt spredd over alt. Og du kan jo spørre folk: Hvor mange leier ut kjellerleiligheten sin til rusmisbrukere som trenger hjelp? Vi må være praktiske. Da er den beste løsningen 16 leiligheter fordelt på to bofellesskap. Der kan de få trygghet og aktivitet.
– Tror du ikke på folk når de sier de ønsker bedre tilbud enn rusboligene til misbrukerne?
– Bare til en viss grad. De på Lomtjønn som nå er så usedvanlig opptatt av kvaliteten på rusomsorg, har vi aldri sett på de åpne dagene vi arrangerer på Hunsøya, eller i rusdebatten generelt. Det er en del hyklere på banen, men også noen direkte eklinger. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger, men også eposter om hvorfor ikke noen «kan få faenskapet ut av bygda». Slikt motiverer meg til å fortsette. Sånne holdninger kan vi ikke ha hvis vi skal ha gode lokalsamfunn. Da er ikke problemet rusmisbrukeren, for å si det sånn.
Fortell om rusarbeidet på Bragdøya.
– Jeg skulle ønske alle norske kommuner, i alle fall alle fylker, kunne satse mye mer på ettervern. Det er mye kafeer og treff for de som har kommet seg ut av rus, lite forpliktende opplegg. De får hjelp til rusfrihet, og så skrives de ut til ingenting. Det er en karusell. Det er helt uverdig. Dette er mennesker som trenger hjelp til alt, fra økonomi, til å få nye venner, til å bo, til å søke jobb. Alt har handlet om rus, og så mange vaner og mønstre må snus.
Og der kommer ditt opplegg inn?
– Ja. Rio Restart med base på Bragdøya. Rio står for Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon. Jeg startet Rio Restart for noen år siden. Vi skriver avtale om frammøte, møtes fem dager i uka, og har fast opplegg. Vi har fire moduler. Praktisk arbeid, gruppeundervisning, nettverk/sosial/fritid og individuell oppfølging.
Og du kan vel bare innrømme at du har kjemperesultater?
– Ja. Vi har åtte fulltidsplasser og den enkelte kan være hos oss fra tre til 18 måneder. På fem år har vi fått 48 gjennom programmet. 42 er helt rusfrie fortsatt. 38 er enten i skole eller i jobb.
– Hva tenker du om at politikerne i Vennesla nå vurderer å utsette byggingen, etter at de bestilte inntil 24 rusboliger i et enstemmig vedtak for halvannet år siden?
– At de må sette de som trenger hjelp først. Det er ikke dumt med en timeout for å få mer informasjon og roe ned ting og forklare og legge fram fakta. Men de må ikke feige ut. Politikerne skal lytte til fagfolk, sjekke fakta, bruke sunn fornuft og vise lederskap, de skal ikke gi etter for fordommer.