Fædrelandsvennen

Et sted mellom fornuft og følelser

Når partier blir bremseklos­ser i saker de er for, kan det skingre i glass.

-

hvilke partier som helhjertet går inn for den 20 år gamle kontantstø­tten er vanskelig å få øye på. Gir den valgfrihet for barnefamil­ier eller holder den minoritets­kvinner utenfor arbeidsliv­et? Uavhengig av standpunkt lukker stortingsr­epresentan­tene øynene, famler seg fram til Ja-knappen og fortsetter å bevilge penger. Og hva med barnetrygd­en som har eksistert i Norge siden 1946. Den er et viktig økonomisk tilskudd for mange familier, men høyinntekt­sfamilier har ikke behov for barnetrygd. Barnetrygd­en har mistet sin betydning som inntektsut­jevnende virkemidde­l. Ordninger kan i praksis avvikles over tid hvis satsene ikke prisjuster­es og folkevalgt­e omgår å ta stilling til ordningene­s eksistensb­erettigels­e.

Forrige store gjennomgan­g av kommunestr­ukturen var på 1960-tallet, en fjerdedel av kommunene ble sanert. Kommunen der min bestefar hadde vært ordfører i flere perioder, Kvås, forsvant og ble en del av Lyngdal. Det handler om framtidens kommuner, økonomi og velferdsut­vikling – og identitet. Jeg håper hjemkommun­en min Kragerø fortsetter å hete det samme hvis det skulle bli aktuelt med kommunesam­menslåing. Bare tanken på navneendri­ng skaper ubehag og gjør vondt langt inn i sjelen. Det er lett å bli nostalgisk av kommunesan­ger skrevet på dårlig rim: «Kragerø, Kragerø, der du smilende ligger i solen mot sjø/ den er min, den er din/både Øya med Veten og brygga er din.» Og: «Jeg har hørt om Chicago, og Risør og Rom/det er ingenting som kan måle seg med dom/mussolini han sa se Neapel og dø/han kan umulig ha sett Kragerø. Kommunesty­ret har lagt reformen på is. Byen der Munch malte Solen klarer seg utmerket godt alene». o partier kiver om posisjonen som styringspa­rti i Norge. Hvilket av de

Barnetrygd­en har mistet sin betydning som inntektsut­jevnende virkemidde­l.

to partiene man stemmer på kan for noen være hipp som happ. Arbeiderpa­rtimann og kommunalmi­nister på 1990-tallet, Gunnar Berge, forsøkte å få til kommuneref­orm. I 1995 fremmet Sp dette forslaget: «Stortinget ber regjeringe­n legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestr­ukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunesty­ret, eller innbyggern­e i en folkeavste­mning, har gått imot kommunesam­menslutnin­g. » Vedtaket ble vedtatt i Stortinget. Høyre stemte for, Arbeiderpa­rtiet mot. I august 2015 skrev Berge i Aftenposte­n at vedtaket siden har lagt som en klam hånd over kommuneref­ormarbeide­t. Spørsmålet om kommuneref­orm og fornyelse av offentlig sektor ble stemoderli­g behandlet av den rød-grønne regjeringe­n. Høyre har satt seg fore å få fart på kommuneref­ormen igjen og fortjener skryt for sitt politiske mot. De lyktes ikke på 2000-tallet da nåværende statsminis­ter var kommunalmi­nister. Da ble det inngått avtale med KS, kommunesek­torens interesseo­rganisasjo­n, og over hele landet ble tidligere politikere engasjert for å lede utrednings­prosesser finansiert av departemen­tet. Da rapporten forelå og fremdeles luktet trykksvert­e, kjørte jeg rundt til alle kommunehus­ene i Agder. Det føltes som å være emissær for en sak ingen var interesser­t i og det ble en skuffende biltur i det vakre Agderlands­kapet. Ordførerne hadde for lengst bestemt seg for å legge rapporten i en skuff. B-bylivet som Tramteater­et sang om på 1970-tallet skulle gå sin vante gang. rbeiderpar­tiet har rotet seg inn i et politisk hjørne med potensiale i seg til å skade imaget som styringspa­rti.

ADet er underlig at partiet som historisk har gått i bresjen for gjennomgri­pende velferdsre­former setter seg i en slik posisjon. Det pragmatisk­e partiet klarer ikke å uttale ordet kommunesam­menslåing uten å tilføye at det skal skje frivillig. Alle vet at snakk om frivilligh­et er en verbal dekkoperas­jon for at man ikke våger å gå foran og ta støyten. Å komme så skjevt ut fra hoppkanten kan gjøre det vanskelig å korrigere kursen fram mot valget. tyringspar­tiene gjør jevnlige analyser av hvordan velgerne mottar budskap og har funnet ut at man må appellere til følelser. Ergo må kommunesam­menslåinge­r begrunnes med noe utover det å ville spare penger. Balanserte begrunnels­er for gjennomfør­ing av store reformer er på sin plass, men det er åpenbart fornuftig og overmodent å skape mer robuste kommunr.

At det ikke er mulig å begrunne reformer ene og alene for å oppnå økonomiske besparelse­r er å undervurde­re velgerne. I mange kommuner betyr det mye å spare inn en million eller to. Lokaldemok­ratiet er ingen interesseo­rganisasjo­n for politikere. På samme måte som i arbeidsliv­et er det sunt å gjøre endringer i kommunestr­uktur for å bryte opp miljøer som har sluttet å fornye seg og der man kan gjøre en livskarrie­re av å være politiker. ølelser og fornuft har aldri stått i veien for hverandre. Mange kommuner har fattet vedtak om sammenslåi­ng. At Arbeiderpa­rtiet vil reversere inngåtte avtaler om kommunesam­menslåing er uansvarlig. Høyre håpet nok innerst inne på støtte fra Arbeiderpa­rtiet. Politisk unnfallenh­et kommer i alle regnbuens farger, men måtte styringspa­rtiene klare å bli enige litt oftere.

SF

 ?? ILLUSTRASJ­ON: NTB SCANPIX ?? Barnetrygd­en har eksistert i Norge siden 1946. Den er et viktig økonomisk tilskudd for mange familier, men høyinntekt­sfamilier har ikke behov for barnetrygd. Barnetrygd­en har mistet sin betydning som inntektsut­jevnende virkemidde­l, skriver...
ILLUSTRASJ­ON: NTB SCANPIX Barnetrygd­en har eksistert i Norge siden 1946. Den er et viktig økonomisk tilskudd for mange familier, men høyinntekt­sfamilier har ikke behov for barnetrygd. Barnetrygd­en har mistet sin betydning som inntektsut­jevnende virkemidde­l, skriver...

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway