Fred i Midtøsten?

Fredag 10. feb kommenterte Gabriel Edland fra MIFF et innlegg fra Sverre Larsen om forslag til løsning på IsraelPalestina konflikten.

●● Edland skriver på slutten at man må ha basiskunnskapene i orden for å komme med løsningsforslag. Der har Edland og MIFF mye å lære.

Edlands første punkt om at det har bodd jøder kontinuerlig i Palestina, er korrekt, selvom det antakelig ikke bodde mer enn 3000 jøder der i 1840. Men det er irrelevant i forhold til dagens situasjon.

Hans andre punkt om babylonernes og persernes okkupasjon er også irrelevant.

Edlands tredje punkt handler om innvandringen på slutten av 1800 tallet. Jeg antar beskrivelsen er korrekt, ettersom jøder, muslimer og kristne levde greit sammen ved århundreskiftet 1800-1900.

Men så hopper Edland galant over problemene som oppsto ved innvandringen etter århundreskiftet. Det som skjedde var i henhold til det sionistiske program som ble utarbeidet på det første sionistmøtet i Basel, med Herzl, Billenbaum og Naudav tilstede.

• I 1907 ble Jewish National Fund etablert for å kjøpe palestinsk jord. I 1910 hadde de kjøpt 10 tusen dunum i den fruktbare Marj Bin Amer regionen. Flerfoldige tusen palestinske bønder ble fordrevet for å gi plass til jødiske bosettere. Er det underlig at det fører til motstand?

• Araberne var klar over det sionistiske prosjektet fra dag en. I 1908 skrev Najib Nassar i sin avis, Al Carmel, og advarte om at sionistene ville fordrive (displace) palestinerne. Han hadde rett. 750 tusen ble fordrevet fra Israel i 1947/48, 250 tusen er fordrevet fra Jordan-dalen siden okkupasjonen i 1967.

• Dersom Edland og MIFF tar bryet med å sette seg inn i sionistenes plan for Palestina, vil de se at situasjonen på bakken i dag er i tråd med planen. Alle israelske statsministre har arbeidet etter planen - alltid motarbeidet tostatsløsning. Okkupasjonen og bosettingene er beviset.

• I 1907 avleverte et britisk regjeringsoppnevnt utvalg en rapport til statsminister Henry Campell-bannermann. Forslaget var: «Lage en bufferstat i Palestina som er vennligsinnet mot Europa og fiendtlig mot sine naboer». Konstaterer at strategien har lyktes 100%.

Tilslutt pynter Edland på sitatet som tillegges Golda Meir. Originalen sier: «Vi kan tilgi araberne at de dreper våre barn, men ikke at de tvinger oss til å drepe deres barn. Når de arabiske mødre elsker sine barn mer enn de hater jødene, da blir det fred.» Det hun gjør er å gi araberne skylda for at