Ærlig talt!
Det er farlig å lyve i politikken. På den annen side er det åpenbart ikke nødvendig å snakke helt sant.
Så langt har 2017 gitt oss begrepet «alternative facts» etter at Trump-rådgiver Kellyanne Conway i et allerede historisk berømt intervju forsøkte å forklare hvorfor staben i Det hvite hus mente det var veldig mange flere mennesker tilstede da Donald Trump avla presidenteden enn det alle uavhengige observatører rapporterte. Begrepets iboende selvmotsigelse – nemlig det å hevde at fakta ikke nødvendigvis er absolutte, men noe det kan finnes likeverdige alternativer til som også er fakta – har gjort at det har blitt stående som selve symbolet på en administrasjon som har et tøyelig forhold til sannheten. «Begrepet «Trump lies» gir ufattelige 79 millioner treff på Google». Det er oppsiktsvekkende etter tre uker i Det hvite hus, ettersom søket «Obama lies» etter åtte års presidentinnsats gir «bare» 49 millioner treff. «Erna Solberg lyver» og «Jonas Gahr Støre lyver» gir for øvrig henholdsvis 21.000 og 16.000 treff – og de må begge se seg slått av «Jens Stoltenberg lyver» som gir rundt 25.000 treff.
Selvfølgelig sier dette mye om Donald Trump – og for så vidt sikkert også litt om Obama, Solberg, Gahr Støre og Stoltenberg. Men først og fremst forteller det oss at beskyldninger om løgn åpenbart er en del av politikken. Samtidig er det – om vi fortsatt kan stole på historien – ingen tvil om at den åpenbare løgnen er uforenlig med å bevare tilliten enhver politiker må ha. Blir du tatt i blank løgn, så er du som regel ferdig i politikken. et er spesielt alvorlig når en president lyver. Det ble reist riksrettssak mot president Bill Clinton etter han under ed hadde avvist at han hadde hatt en seksuell relasjon til Monica Lewinsky. Med de fakta som etter hvert ble kjent, så var det som vi vil huske vanskelig å hevde at presidenten snakket sant. Når han likevel unngikk å bli dømt
Den blanke løgnen er en dødssynd i politikken, og det er som regel løgnene og bortforklaringene som feller politikere
Dfor den åpenbare løgnen, så var den rent tekniske forklaringen på dette en svært original tolkning av begrepet «seksuell relasjon». Likevel: det var altså bruddet på det åttende, og ikke det sjette, bud som holdt på å felle Clinton. Den blanke løgnen er en dødssynd i politikken, og det er som regel løgnene og bortforklaringene som feller politikere som havner i kriser. Det som skjedde med USAS sikkerhetsrådgiver Michael Flynn denne uken, er til forveksling det samme som i sin tid skjedde med for eksempel Terje Rød Larsen, Manuela Ramin-osmundsen og Åslaug Haga. Fellestrekket for dem alle er at de havnet i et kritisk offentlig søkelys for disposisjoner de hadde gjort – men det var til syvende og sist tildekkingen og den manglende evne og vilje til å få frem sannheten som til syvende og sist fel- te dem. ikevel er det altså en del av politikkens vesen at «alternative fakta» er nesten like gode som ordentlige fakta. «Hvite løgner», eller «funksjonelle løgner» som forskeren Einar Baldursson ved Aalborg universitet har kalt det, er en del av den politiske grunnteknikken. Politikere har for eksempel sjelden problemer med å forstå sine motstandere på aller verste vis eller tillegge andre partier mål og meninger de åpenbart ikke har. Det ligger ikke i politikkens natur å legge godviljen til når politiske konkurrenter skal tolkes.
I norsk politikk er det egentlig små forskjeller – i hvert fall i de store spørsmålene. Det er fortsatt bred enighet om at de grunnleggende velferdsgodene som helse, skole og eldreomsorg skal være finansiert av fellesskapet og at det
Lskal være den enkeltes behov som bestemmer hvem som skal ha tilgang til tjenestene. Men det betyr ofte at mindre politiske uenigheter blir kraftig forstørret. Når regjeringen vil konkurranseutsette togdriften på Sørlandsbanen, så argumenteres det i disse dager imot »privatisering av NSB». Sannheten er jo at privatisering nesten aldri foreslås i norsk politikk – fordi begrepet egentlig betyr at det offentlige fullt ut lar markedet overta ansvaret for en oppgave både på produsentsiden og på etterspørselssiden. olitikere, uavhengig av politisk ståsted, mener de har en egeninteresse av å forstørre forskjellene mellom de ulike partiene – samtidig som de i økende grad skriver partiprogrammer der politikerne selv ikke klarer å skille mellom hva som er Arbeiderpartiets program og hva som er Høyres program, slik Aftenpostens partiprogramtest nylig avslørte.
Selv innenfor innvandringspolitikken, som er ett av de mest motsetningsfylte områdene i norsk politikk for tiden, så er den reelle uenigheten mellom de store partiene minimal. Derfor handler ikke debatten om den faktiske politikken, men om retorikken og innpakningen. Kanskje hadde de reelle politiske konfliktlinjene vært klarere om politikerne i kampen om vår gunst i mindre grad var engstelige for å gi motstandere rett – eller selv erkjenne at man tok feil. Det kunne kanskje gi rom for større visjoner i de viktige, store og krevende spørsmålene – og mindre rom for sandkassekrangling om trivialiteter. For til syvende og sist varer ærlighet lengst, også i politikken.
P