Ingen unnskyldning for islamsk terror

I en kommentar til et innlegg i Fædrelandsvennen fra undertegnede påstår Tore Hetland at også Vesten driver med terror, på samme måten som dagens muslimske terrorister.

●● Han kan sikkert ha rett i at vestlige nasjoner har foretatt militære operasjoner som kan kritiseres, i løpet av det siste halve århundre. Men å nærmest unnskylde islamsk terror gjennom å påstå at «Vesten i vår historiske tid også har utøvet terror bl.a. overfor den muslimske verden», blir direkte feil.

Angrep mot militære mål i en krigssituasjon har ingenting med terror å gjøre. Terror defineres som angrep på uskyldige sivile i den hensikt å spre frykt i en befolkning. Når har vestlige land gjort noe slikt mot muslimer?

Hat mot Vesten på grunn av tidligere tiders kriger, eller dagens kriger, er ingen akseptabel unnskyldning for å drepe uskyldige mennesker med fullt overlegg. være aktuell og ha appell til moderne mennesker, må den si noe om livene som leves. Utviklingen i den norske Folkekirken viser med all tydelighet at det ikke er på rådsmøter kirkens budskap formes og formidles, men på de mange prekestoler.

Her må det også skrives, at bak formuleringen Kirken, tenkes ikke spesielt på Folkekirken, men på landets mange prekestoler både i de frivillige organisasjoner og i de mange frikirkene av ulik konfesjon rundt om i landet.

Det har alltid vært krevende å bekle forkynnergjerningen. Forkynneren har et ansvar overfor dem som samles i Guds hus, men står også til ansvar overfor oppdragsgiveren, Herren selv.

Av og til stiller omgivelsene krav til forkynnelsens innhold og til brodden i forkynnelsen. Et av kravene er forkynnerens sjelesørgeriske ansvar. Det ansvaret kan selvfølgelig ikke overvurderes og bør alltid veie tungt. Men det er min overbevisning at dette som regel blir ivaretatt av måten forkynneren formulerer budskap. Derfor er et viktig at forkynneren arbeider med forkynnelsen og bruker mye tid til forberedelse.

Bak uttrykket sjelesørgerisk ansvar ligger ofte en forventning om ikke å berøre vanskelige og følsomme tema av hensyn til den eller de i forsamlingen som befinner seg i nettopp den situasjonen som omtales.

Men gir forkynneren etter for slike hensyn, blir forkynnelsen enten en intellektuell reise i et sårbart tema eller i verste fall tannløs.

Ansvars og kallsbevisste forkynnere orienterer seg i tiden, søker Guds råd og Bibelsk veiledning og overbringer den tiltale de selv har mottatt videre til forsamlingen.

Tema som vil prege den politiske agenda fram mot høstens valg, er eggdonasjon, fosterreduksjon, surrogata, endring av arvematerialet i eggceller og for eks. eutanasi. Sett fra Kirkens ståsted blir det feil og overlate slike viktige og normdannende spørsmål til våre politikere. Kirken må forme folket gjennom den påvirkning som skjer via våre prekestoler og som igjen gjør at politikerne må forholde seg til Kirkens budskap.

Det er mange måter å gjøre dette på. De forkynnere som kjenner seg kapable til det kan ta det opp i egen forkynnelse. En kan invitere gjestetaler til å ta opp det aktuelle tema eller en kan arr. seminar og gjerne invitere en politiker fra hvert av partiene som er representert på Stortinget.

Det har i mange år vært en oppfatning at kristen forkynnelse bør være politisk korrekt. Det er en misforståelse! Forkynnelsens kilde er Skriften og den alene. Kallet er nøden i folket og inspirasjonen den veiledning Ordet og Ånd gir.

(Se gjerne Ap. Gj. 25 og 26). For øvrig er NT fylt av eks. på Herrens tjeneres frimodige forkynnelse og vitnesbyrd.

For noen år siden sendte avisen Sunnmørsposten ut journalister for å beskrive sitt møte med byens mange menigheter. Om den menigheten jeg var gjest i skrev vedk. journalist; Fantastiske lokaliteter, herlig sang og musikk, familievennlig, men forkynnelsen vedgikk meg ikke.

Jeg hadde i ettertid en lang samtale med pastoren. Han var fortvilt.

Jeg er nok så overbevist om at den dagen kirkene og forkynnelsen dekker behovene, besvarer spørsmålene og viser vei, vil det bli trangt om plassen i våre kirker. letiden er ute, må en lure på hva grunnen kan være. Har grunnskolen skremt dem, eller får de et tilbud i den videregående skolen de ikke kan makte? Uansett blir det et nederlag for de som slutter. Noen har et arbeid å gå til, men jeg er redd noen får det vanskelig. Da kan en del komme bort i alkohol og narkotika.

Det er kanskje et dystert bilde jeg lager om dagens norske skole. Men jeg har i mange år arbeidet med svake elever som ikke har greid seg i grunnskolen. Men jeg har sett at når de får arbeidsoppgaver de kan makte, i et miljø der de blir godtatt, blir de alle gode samfunnsborgere og greier seg godt i arbeidslivet. Jeg har vondt av svake elever som må gå i en vanlig normalklasse. De kommer til kort. Mitt håp er at spesialundervisningen skal utbygges lik at alle barn, uansett evner og anlegg, skal få den opplæring de har krav på av fagfolk.