En fornøyelse av et debutalbum

POP/ROCK Hajk

«Hajk»

Jansen plateproduksjon Mange ferske band forsøker å høre så flinke ut. Kvintetten Hajk prøver seg ikke på det; de bare er det. I rekordfart har de skapt noe som kan høres ut som om de er årets nykommer her hjemme.

Oslobaserte Hajk fikk oppmerksomhet internasjonalt for sine to første singler. Nemlig «Magazine» og «Common Sense». Både England, USA og Sverige er på hugget, og det kan allerede nå se ut som om Hajk kan nå så langt som helst. Og er du litt lei av den prangende og bombastiske popen til Highasakite, så kan det være en fornøyelse og en behagelig opplevelse å senke skuldrene og åpne ørene for dette debutalbumet på ti låter med en spilletid på drøyt 38 minutter.

Hajk vektlegger melodiene, og strør rundt seg med finesser og delikate instrumentaldetaljer. Variasjonen og spenningen i deres poprock styrkes av at bandet har to vokalister med to ulike kjønn, Sigrid Aase og Preben Sælid Andersen. Begge synger uanstrengt og nyansert med en sterk formidlingsevne. Etter de fire første knallgode låtene, skulle man tro at de hadde svidd av alle godbitene. Men slik er det ikke. De klarer å holde det høye nivået albumet ut.

Hajk kan komme til å bli en veldig god venn utover våren. Det var kanskje ikke så mange av oss som trodde at Kurt Nilsen ville gi ut en plate som dette i 2017. Forrige gang sang han på norsk med «Inni i en god periode», og hadde bra suksess med det albumet. I stedet for å forsøke å fortsette den gode perioden, spoler han tilbake til noe som ligner på albumet «Rise To The Occasion» for ni år siden.

Kurt Nilsen synger med andre ord på engelsk igjen på en 12 låter lang poppakke der det også er klare spor av country, såkalt mainstream countrypop. Han må få gjøre det han vil, og han får det egentlig bra til. Problemet er at låtene til Eirik Grønner