Metamorfose
2 Kor 3,12-18
«Metamorfose er en gjennomgripende indre og ytre fysisk forandring som individer gjennomgår i løpet av en konsentrert periode av livet.» Slik står dette ordet forklart på vår tids «Bibel» - Wikipedia. Metamorfose er et gresk ord, og vi møter det i den fortellingen som kommende søndag handler om: Kristus som forvandles foran øyene på Peter, Jakob og Johannes på fjellet. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne var hvite som lyset. De fikk et glimt av han som skulle seire over døden. Den oppstandne. Av Gud selv.
Det var det samme Moses i sin tid fikk oppleve på toppen av fjellet. Da han kom ned igjen skinte ansiktet hans slik at han måtte legge et slør over det for folkets skyld. Når menneske får se Gud, da skjer det noe. Noe uforklarlig. En gjennomgripende indre og faktisk også ytre forandring. For det finnes mennesker som lever så nær Gud, så nær Jesus at det skinner av dem. Det syns. En mamma Maggie. Eller en biskop Thomas, for å nev- ne to som har gjort så inntrykk på meg. Men også mange andre, sikkert mange som ikke er så kjente. «Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd» sier Paulus. Vi gjennomgår en metamorfose. Jo mer vi ser på Jesus, vender vårt blikk mot ham, i stillhet, i bønn, foran et alter, noen tente lys og gjerne et Kristus-ikon, jo mere vil vi forvandles. Preges. Jo mer vil vi kjenne fred og harmoni i livet og inspireres til å møte våre medmennesker med kjærlighet, godhet, fred. Det høres kanskje rart ut, men jeg tror faktisk at det er akkurat slik det er. Det ligger et potensiale i oss alle. Det handler om å ta det ut. Ikke for å frelse oss selv, den saken er ordnet. Men for å finne oss selv. Slik vi er skapt. Som et speilbilde av Gud.