Jære kristne trossøsken!
Åpent brev til kirkeledere i Kristiansand.
KVi er 20 prester som er ansatt i Domprostiet. Forskjellige mht bakgrunn og personlighet. Vi har ulike meninger om mangt og mye, ser ulikt på teologiske tema og kirkepolitiske saker. Men vi er utrolig glade i hverandre. Vi er uenige i spørsmålet om vigsel av likekjønnede.
Mange av oss har strevd mye med å komme til rette med dette, mens andre har hatt sitt avklarte syn lenge. Noen er tydelig mot, andre er for. Noen er glade for vedtaket som Kirkemøtet fattet, andre er skuffet.
Men vi har dyp respekt og tillit til hverandre, for vi vet at alle brenner for å formidle evangeliet om Jesus Kristus. Derfor står vi frimodig sammen i den kirken vi alle er så glade i. Og ønsker ikke å bli spilt ut mot hverandre som et A- og et B-lag. Vi står sammen.
Vi setter også pris på dere som er våre kolleger i de ulike kirkesamfunn, og verdsetter det arbeidet dere gjør for mennesker og i Guds rike. Men saken om homofiles og lesbiskes plass i kirken, og nå vigsel av likekjønnede, har bragt inn en ny dimensjon av mistenksomhet og avstand mellom oss i de ulike kirkene. i som åpner for dette nye, omtales av noen som vranglærere. Det er sterkt å høre, og det setter i gang ulike følelser i oss, alt fra sårhet til sinne. Lederskapet i fellesmøtene har uttalt at de ikke kan ha talere med dette nye synet, og nå sist, i en sak i Fædrelandsvennen 14. februar om «preken- og gudstjenestefellesskap», uttalte en pastor i Filadelfia at de ikke kan samarbeide med prester som er åpne for vigsel av likekjønnede. Vi har også opplevd at lokalt samarbeid med andre kirkesamfunn
Vhar stanset opp fordi noen ikke kan samarbeide med den aktuelle presten. Disse beskyldningene berører oss sterkt.
Som prester har vi et stort nedslagsfelt i byen, og vi møter alle slags mennesker, mange slags liv. Vi møter glade gudstjeneste-fellesskap. Vi møter sørgende familier, og mennesker som sliter. Vi er engasjert i trosopplæring for at barna og de unge skal bli kjent med Bibelens fortellinger og den Jesus de ble knyttet sammen med i dåpen.
Prester med nytt syn, er ikke Bibeltro, hører vi ofte. Men Bibelen er jo vår kilde til tro og liv for oss alle. Den vi stadig øser av, og stadig arbeider med. Den må leses, men også tolkes inn i vår tid. Som prester står vi med Gudsordene i den ene hånden, og rekker ut den andre til mennesker vi er satt til å være noe for. Vi lytter til Ordet og vi lytter til menneskers livserfaring. For menneskers livserfaring var alltid sentralt i Jesu liv. Som sagt – vi prester lander forskjellig, men alle lever i denne dobbelthet, og vi bærer alle med oss en ydmykhet innenfor dette krevende spørsmålet.
Det er et stort ansvar å være forkynnere og ledere. Det krever at vi står for noe, og samtidig krever det ydmykhet innfor både livets og Gudsrikets dybder og mysterium. ye er forandret i kirkens historie. Apostelen Peter fikk sin leksjon mht hva han hadde lært om urent og rent i Apostelgjerningene 10. Paulus kjempet i Galatia når han opplevde at noe ble satt foran evangeliet. Vi har vært gjennom reformasjon og såre kriger i dens kjølvann. Vi har nye holdninger til det menneskelige, og til skaperverket, og synet på kvinners tjeneste i kirken er helt annerledes enn for noen ti-år siden. Den gangen var det dette spørsmålet som førte til avvisning.
Det er et stort ansvar å stemple noen som vranglærere ut fra en sak, og oppfordre mennesker til å holde seg borte fra kirkene de tilhører. Bibelen har sterke ord om det å dømme andre. Men den samme Bibel er full av ord om å elske hverandre, strekke seg langt, bære over med hverandre. Og til en Korintmenighet med sterke spenninger, ber Paulus dem å samles om kjernen i den kristne tro: Jesus Kristus og han korsfestet.
Vi står sammen med dere i denne troens kjerne og mye mer, og vi setter pris på dere som mennesker og kolleger. Samtidig er vi i ulike kirkesamfunn, og har noen tema som vi ser ulikt på. Dette har vi levd i, med respekt
Mog godt naboskap. Er det virkelig synet på ekteskap som nå skal rive samarbeidet i stykker? Vi er glade for de gode signalene fra Misjonskirken. å vil vi be andre ledere og andre kirkesamfunn om å tenke om igjen mht avvisnings-strategien, og ikke minst ber vi dere tenke på mennesker i egne rekker som må leve skjult med sin legning. Vi møter mange av dem. Som det ble sagt fra Misjonskirken: «Dette er ikke en uenighet mellom kirkesamfunnene, men nå går uenigheten tvers gjennom kirkesamfunnene».
Vi ønsker Guds velsignelse over alt godt kristent arbeid som dere står i, og vi håper på gode relasjoner i tiden som kommer. Så er vi ikke ute etter å møtes i avisspaltene, men i samtaler og gode møtepunkt.
SVi som åpner for dette nye, omtales av noen som vranglærere. Det er sterkt å høre