«Kriminell i panna»
I dag sitter flere tusen personer som har begått en kriminell handling i norske fengsler.
På grunn av nettopp disse personene, er det enda flere pårørende som sliter med å takle livet, eller hverdagen. Kanskje de sliter med angst, sinne, depresjoner, eller har mistet noen de var glad i.
Vi kan i stor grad stole på rettssystemet og at de som har begått en kriminell handling får den straffen som er rettferdig. De vi føler mest for i slike saker er selvsagt de fornærmede. De som har mistet noen eller er offer for vold og overgrep. Selvsagt.
På den ene siden har du «jævelen» som gjorde noe kriminelt og fortjener alt vondt. På den andre siden finner du personen eller familien til fornærmede som man føler så inderlig med. Før jeg opplevde det selv, har jeg aldri tenkt på at det finnes enda en gruppe pårørende. Familien til de kriminelle, de som blir forhåndsdømt av de fleste, de som «sikkert er like gale uansett».
Broren min sitter i fengsel, der skal han sitte i til sammen 16 år av livet sitt, av livet mitt, og av livet til familien vår.
Den viktige rollen han hadde i livene våre mister vi retten til. Storebror, lillebror, sønn, barnebarn.
Ikke like ille, men vi blir også vi straffet på ulike måter.
Før han ble fengslet rakk jeg akkurat å bli godt kjent med kjæresten hans. Vi var på tur på stranda med familien, en varm sommerdag. Men det viste seg at jeg aldri skulle snakke med henne igjen. Broren min er dømt for et brutalt drap på kjæresten sin, som han ikke husker. De fleste vil nok tenke at «min bror kunne aldri gjort noe sånt. Det kunne ikke min heller. Ingen av oss støtter naturlig- vis denne handlingen, men jeg støtter broren min fordi jeg er glad i han for den han er, ikke hva han har gjort.
Flesteparten som er i fengsel har noen hjemme som er glad i dem, i tykt og tynt. Hva hadde du gjort om det var din bror eller søster?
Å være i familie med en som har gjort en grov kriminell handling har mange ulike utfordringer.
Skal man kondolere til ofrenes familie, som man føler så inderlig med? Eller skal man holde seg unna? Når mitt store forbilde, min helt, og min kjære pappa, som aldri har vist svakhet, knekker sammen i tårer på skuldrene mine, da forsvinner tid og sted. Hvem skal da fortelle meg at vi kommer oss videre? Selve sjokket etter at en hendelse har skjedd, er bare noe av det som må takles.
Vi har alle ulike måter å takle det på og å leve videre med det. Galgenhumor, sorg, sinne, redsel og fornektelse. Folk som ikke vet hva jeg går igjennom kan også være utfordrende. De som kaller meg slapp på skolen, men ikke vet det skyldtes at jeg har reist i 18 timer på en dag. 18 timer for å kun få en time sammen med broren min, bak en låst dør, i et firkantet rom i fengselet.
Det er både fysisk og psykisk krevende.
Noe av det tøffeste er å gå ut i offentlighet når man møter på «feil folk». Panikken som sprer seg i kroppen i det du får øye på den andre familien. Folk som vet hvem jeg er i familie med, som ut av det blå plutselig vet akkurat hvilken type person jeg er også. Trusler i det jeg går av bussen, ute på byen, venner som snakker bak ryggen og kaller meg gal. Venner du mister. Fordi jeg gjorde hva?
Men jeg klandrer dem ikke, jeg var like uvitende og fordomsfull før jeg opplevde dette selv. Jeg skjønner egentlig alle fordommer utrolig godt!
❞ Ingen av oss støtter naturligvis denne handlingen, men jeg støtter broren min fordi jeg er glad i han for den han er, ikke hva han har gjort.