Dveler seg nesten i hjel

ROMAN

All gjeldende fornuft

Wencke Mühleisen Gyldendal

Tekstene kretser om en rekke eksistensielle tema som vennskap, ensomhet, liv, død, aldring, fremtid og fortid, men tar også for seg problemer av mer dagligdags art, som pendling til og fra jobb.

Mye positivt kan sies om Mühleisens brevroman. Hovedpersonen, altså brevskriveren, er åpen, ærlig og inderlig. Brevene fungerer som korte essays, hvor vi får utilslørte tankerekker som delvis inneholder et høyt refleksjonsnivå og byr på kraftfulle litterære bilder.

Det er i disse refleksjonene, over de store temaene, at Mühleisen er best. Som når jeg-personen stirrer på sin nylig avdøde mor, og tenker at hun «nå ikke er annet enn et menneskelig avfallsprodukt». Eller når hun snakker om sex mellom to aldrende kropper. «Du er gjerrig, vil ikke dele din skrøpelighet med meg. Du vil ha forfallet for deg selv, knuge det inn- til deg.»

Likevel blir «All gjeldende fornuft» litt i overkant dvelende. Jeg-personen dveler over medievitenskapen ved Universitetet i Stavanger. Hun dveler over pendlingen mellom jobben i Stavanger og sitt hjem i Oslo, over publiseringspress i akademia, og over katter hun ser på gaten under en reise i Italia.

Ambivalens er bra, og kontemplasjon utvilsomt viktig. Likevel skulle jeg heller ønske at brevskriveren gikk lenger inn i de eksistensielle tankerekkene, at hun tillot seg å være drøyere og mer selvkonfronterende.

I stedet gir hun for mye plass til den daglige tralten. Da minner brevformen mindre om litteratur og mer om interne e-poster mellom kolleger ved Universitet i Stavanger. Sistnevnte er definitivt ikke egnet for et bredere publikum.