Kristusbegeistring

Noen menigheter er i roligste laget. Det går på et vis. Om ikke på tomgang, så på grensen til autopilot. Kanskje er det bare noen få eldre igjen, energien er borte, man er tappet for krefter, ungdommen kommer ikke. Det kan også gjelde folkerike menigheter der man har mistet den første kjærlighet, Kristusgløden. Kultisk, rituelt, seremonielt går det sin gang, men det blir ganske mekanisk, monotont. Kristenlivet får ikke næring, stimulans. Da Paulus var i Efesos på sin tredje misjonsreise, kom den jødiske filosof og skriftlærde Apollos på besøk. Han var fra Aleksandria, senteret for jødisk og filosofisk lærdom. Om ham står det: «Apollos hadde fått undervisning i Herrens vei og full av begeistring forkynte og lærte han rett og riktig om det som gjaldt Jesus» (Ap. Gj. 18, 25). Fritt og åpent talte han i synagogen. Etter å ha fått enda større innsikt i hvem Kristus er blir det virkelig glød: «For han satte jødene ettertrykkelig til veggs når han i åpen diskusjon beviste fra skriftene (GT) at Jesus var Messias» (Ap. Gj. 18, 28). Apollos ble den første biskop i Korint. Blant jødene i dagens Israel skal det være bare 0,3 % som tror at Jesus er Messias, verdens Frelser. 0, 3%! Gjett om vi trenger begeistret Kristusforkynnelse til jødene og alle folkeslag! Med glød, lidenskap, kjærlighet! Tenk om vi som sier vi tror på Kristus kunne oppglødes, oppvarmes, oppildnes til å bli begeistrede Kristusbekjennere der vi bor! Hvis ikke vi forkynner Kristus med begeistring – hvem skal da gjøre det?