Det verste er å gå rundt og være bekymret.
–Det verste er å gå rundt og være bekymret. Bekymret for at mamma skal få tilbakefall. At jeg skal miste henne, sier Anna Roksvold. Vi sitter på et møterom på Mandal videregående skole. Foran oss sitter fem ungdommer med mer livserfaring enn de fleste jevnaldrende. De har bestemt seg for å synliggjøre hva det vil si å være pårørende til noen som har kreft, hvordan sykdommen rammer hele familier. I mange tilfeller over flere år. Og i noens tilfeller så lenge de har levd.
Bakgrunnen er den årlige innsamlingsaksjonen til Kreftforeningen som foregår i to uker i mars. I flere år har Agder-russen og elever på flere folkehøyskoler vært med på aksjonen. De har bestemt seg for å gjøre en forskjell.
I år er temaet for aksjonen uhelbredelig kreft.
– Her vises det et stort engasjement. Det er fantastisk å se at de unge bryr seg og vil gjøre en innsats for andre, sier kommunikasjonsrådgiver Trude Vibeke Nygaard Omland i Kreftforeningen.
I 2013 samlet mandalsrussen inn 316.000 kroner. Denne rekorden har russen i år satt seg som mål å slå.
Kreft er i ferd med å gå forbi hjerte- og karsykdom som den hyppigste dødsårsaken i Norge. I sju fylker har dette allerede skjedd, deriblant agderfylkene.
I år virker det som om det er spesielt mange elever på Mandal videregående som har familiemedlemmer med kreft, det er i alle fall det inntrykket aksjonskomiteen for kreftaksjonen på skolen har.
– Vi hører om mange skjebner og historier, forteller Cathrine Skeie Kvidbergskår og Linn Hegland som er ansvarlige for innsamlingsaksjonen.
Det tar ikke mange minuttene på møterommet før de første tårene vises. Det er tungt og vanskelig å snakke om at noen de
Det er fantastisk å se at de unge bryr seg og vil gjøre en innsats for andre.
TRUDE VIBEKE NYGAARD OMLAND, kommunikasjonsrådgiver i Kreftforeningen
er glade i er så syke, særlig av kreft som er så alvorlig og altfor ofte dødelig.
MAMMA MED KREFTSVULST
Vi har nevnt Anna, så la oss fortsette med hennes historie. Hun har en mamma som har en kreftsvulst i hjernen. Den situasjonen har Anna levd med det meste av sitt liv.
– De oppdaget den da jeg var fem år gammel. Hun ble operert og så roet den seg i mange år. Men så for 3–4 år siden vokste svulsten igjen.
Det ble nye operasjoner, mer cellegiftkurer og strålebehandling. Akkurat nå er situasjonen stabil, men familien vet ikke om svulsten kan begynne å vokse igjen.
– Det er fryktelig å gå slik å vente. Usikkerheten er vanskelig, sier Anna.
LEVD MED KREFTEN HELE LIVET
Ved siden av Anna sitter Fredrik Wiesener. Før han ble født, ble det konstatert kreft hos begge foreldrene hans. Så han vet ikke om noe annet enn å ha en mamma og pap-