Å ha noen i familien som har eller hadde kr
i USA kunne ikke Dennis treffe ham mens han var syk.
– Det var veldig vanskelig, det å ikke kunne hjelpe. Bare sitte her og vente på neste beskjed, sier han.
Broren ble heldigvis frisk og har siden fått to barn.
Men det stanset ikke her. For fire år siden fikk Dennis’ far kreftsvulst i øre, nese og hals med spredning til hodeskallen. Svulsten kunne ikke opereres, men er halvert gjennom stråling.
– Han lever og har det greit. Svulsten holder seg i ro. Men det ille å gå slik å vente på mulige tilbakefall. Og skjer det igjen, er faren stor for at det ikke er mer å gjøre, sier Dennis.
Han forteller at han utviklet spiseforstyrrelser i perioden etter kreftbeskjeden.
– Livet falt sammen. Men så klarte jeg å utvikle et ønske om å engasjere meg politisk, noe som har gitt livet mening, sier han.
Blant annet kjemper han for aktiv dødshjelp med bakgrunn i det han har opplevd.
– Jeg mener at når det ikke er mer å gjøre og vedkommende er klar i hodet, må man selv få bestemme om man vil avslutte det hele, sier han.
DET å MISTE NOEN
Så er Ylva Victoria Selfors sin tur. Og igjen handler det om døden, det å miste noen.
I februar 2012 fikk faren vite at han hadde kreftsvulst på hjernen.
Det ble operasjon på Rikshospitalet, men det var vanskelig for kirurgene å komme til svulsten uten å skade hjernen. De fikk ikke fjernet hele svulsten, og etter operasjonen begynte den å vokse igjen.
– De forsøkte cellegiftkur og i noen måneder gikk det greit. Men så vokste den mer, og det var snart ikke mer å gjøre, sier Ylva.
Tårene triller, men hun vil ikke ha pause. Hun forteller videre om det fryktelige året. Faren mistet førligheten på høyresiden, mistet språket og i perioder forståelsen av hva som ble sagt. Før jul 2012 døde han.
– I dag tenker jeg at jeg skulle ønske vi hadde hatt enda mer kontakt jeg og ham. Kjent hverandre enda litt bedre, sier hun.
STERK OMSORG
Etter dødsfallet har hun utviklet en sterk omsorg for de hun har rundt seg. – Jeg vil gjøre mitt beste for alle jeg er glad i. Samtidig er jeg redd for å miste dem. Det tenker jeg mye på, sier Ylva.
Så sier hun noe som får flere rundt bordet til å nikke.
– Å ha noen i familien som har eller hadde kreft er en ensom følelse. Folk kan ikke gå rundt og tenke på at jeg hadde en pappa med kreft, men jeg glemmer det jo ikke.
Hun synes også det er vanskelig å vite om alt han går glipp av med stor begivenheter som bryllup, barnebarn, konfirmasjon. Og at hun ikke får ha ham til stede.
– Samtidig er det slik livet er, ingen skal synes synd på meg liksom. Det vil jeg ikke og det er ikke derfor jeg forteller dette, sier hun.
Og igjen nikker alle.
FØLELSEN AV å VÆRE FLAU
Noen ganger må disse ungdommene fortelle at de har pårørende med kreft. Eller som Ylva, fortelle at hennes far er død av