Å ha noen i fa­mi­li­en som har el­ler had­de kr

Faedrelandsvennen - - FREDAG -

i USA kun­ne ikke Den­nis tref­fe ham mens han var syk.

– Det var vel­dig vans­ke­lig, det å ikke kun­ne hjel­pe. Bare sit­te her og ven­te på nes­te be­skjed, sier han.

Broren ble hel­dig­vis frisk og har si­den fått to barn.

Men det stan­set ikke her. For fire år si­den fikk Den­nis’ far kreftsvulst i øre, nese og hals med spred­ning til hode­skal­len. Svuls­ten kun­ne ikke ope­re­res, men er hal­vert gjen­nom strå­ling.

– Han le­ver og har det greit. Svuls­ten hol­der seg i ro. Men det ille å gå slik å ven­te på mu­li­ge til­bake­fall. Og skjer det igjen, er fa­ren stor for at det ikke er mer å gjø­re, sier Den­nis.

Han for­tel­ler at han ut­vik­let spise­for­styr­rel­ser i pe­rio­den etter kreft­be­skje­den.

– Li­vet falt sam­men. Men så klar­te jeg å ut­vik­le et øns­ke om å en­ga­sje­re meg po­li­tisk, noe som har gitt li­vet me­ning, sier han.

Blant an­net kjem­per han for ak­tiv døds­hjelp med bak­grunn i det han har opp­levd.

– Jeg me­ner at når det ikke er mer å gjø­re og ved­kom­men­de er klar i ho­det, må man selv få be­stem­me om man vil av­slut­te det he­le, sier han.

DET å MIS­TE NOEN

Så er Ylva Vic­to­ria Sel­fors sin tur. Og igjen hand­ler det om dø­den, det å mis­te noen.

I februar 2012 fikk fa­ren vite at han had­de kreftsvulst på hjer­nen.

Det ble ope­ra­sjon på Riks­hos­pi­ta­let, men det var vans­ke­lig for ki­rur­ge­ne å kom­me til svuls­ten uten å ska­de hjer­nen. De fikk ikke fjer­net he­le svuls­ten, og etter ope­ra­sjo­nen be­gyn­te den å vokse igjen.

– De for­søk­te celle­gift­kur og i noen må­ne­der gikk det greit. Men så voks­te den mer, og det var snart ikke mer å gjø­re, sier Ylva.

Tå­re­ne tril­ler, men hun vil ikke ha pause. Hun for­tel­ler vi­de­re om det fryk­te­li­ge året. Fa­ren mis­tet før­lig­he­ten på høyre­si­den, mis­tet språ­ket og i pe­rio­der for­stå­el­sen av hva som ble sagt. Før jul 2012 døde han.

– I dag ten­ker jeg at jeg skul­le øns­ke vi had­de hatt enda mer kon­takt jeg og ham. Kjent hver­and­re enda litt bedre, sier hun.

STERK OM­SORG

Etter døds­fal­let har hun ut­vik­let en sterk om­sorg for de hun har rundt seg. – Jeg vil gjø­re mitt bes­te for al­le jeg er glad i. Sam­ti­dig er jeg redd for å mis­te dem. Det ten­ker jeg mye på, sier Ylva.

Så sier hun noe som får fle­re rundt bor­det til å nik­ke.

– Å ha noen i fa­mi­li­en som har el­ler had­de kreft er en en­som fø­lel­se. Folk kan ikke gå rundt og ten­ke på at jeg had­de en pap­pa med kreft, men jeg glem­mer det jo ikke.

Hun sy­nes også det er vans­ke­lig å vite om alt han går glipp av med stor be­gi­ven­he­ter som bryl­lup, barne­barn, kon­fir­ma­sjon. Og at hun ikke får ha ham til ste­de.

– Sam­ti­dig er det slik li­vet er, ingen skal sy­nes synd på meg lik­som. Det vil jeg ikke og det er ikke der­for jeg for­tel­ler det­te, sier hun.

Og igjen nik­ker al­le.

FØ­LEL­SEN AV å VÆRE FLAU

Noen gan­ger må dis­se ung­dom­me­ne for­tel­le at de har på­rø­ren­de med kreft. El­ler som Ylva, for­tel­le at hen­nes far er død av

FOTO: JARLE R. MARTINSEN

Ylva Vic­to­ria Sel­fors, her sam­men med Li­ly-mar­len Du­gan Hansen, Jen­ny Thor­bjørn­sen, Char­lot­te Lind Kå­fjord, Sa­owalak Ngam­cha­luai og Li­sa Grime­stad, øver til russe­revy­en. Her skal alt over­skudd gå til kreft­sa­ken.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.