Nazistempling

Vi har det gøy i sosialdemokratiet, det vakreste samfunnsystemet i menneskehetens historie.

●● Ja, iallfall siden krigen da de gode vant over de onde og skapte et nytt og åpent samfunn. I godhetssamfunnet vårt er det fritt frem for stigmatisering av de onde, av dem som samarbeidet med ondskapen, av jentene som elsket ondskapens soldater, av de ondes avkom. Det er gøy, moralsk oppbyggende, revyfestlig.

Chris Svendsen har et tankevekkende innlegg den 21. februar som han kaller «Løgnaslagets selvdestruktive hitling». «Nå som ordet rasist har mistet sin mening/kraft er det visstnok ordet nazist som skal bli utvannet», skriver han. Han tenker nok på overforbruk av disse nyttige stigmaordene i samfunnet. Det er altså viktig at de verste får skyllebøttene, at ikke de små blir utpekt.

Som naziavkom fra 1945 aner jeg hva som foregår i en sosialdemokratisk humanistisk tankegang: De verste må forbli de verste. Nazimonstrene er våre foreldre, Ns-erne, de absolutt onde, de som ikke fikk nok straff og som derfor må straffes evig gjennom media. Borgere født etter krigen fortjener ikke ordet «nazist».

Da skjønner kanskje sosialdemokratene og alle andre moderne humanister hvorfor de fleste naziunger forholder seg tause. De er redde for å bli oppfattet som djevelunger. Her ligger det i stigmatiseringen en stor politisk gevinst for godhetsdemokratene: Fortiden er skremt til taushet, til død, til pine. Millioner i Europa forvaltes i dag av de gode seierherrene. Historien er død, låst fast.