Er det kunst?

Tusen takk til Inger Saltaag for et velskrevet og betimelig innlegg.

●● Den ekskluderende holdningen Sørlandsutstillingen representerer, må vi ikke godta. Da får den sitt offentlige tilskudd på feil premisser. Jeg hadde også tenkt å søke, har jo vært med noen ganger før. Men jeg fant fort ut at jeg ikke hadde noe der å gjøre i år.

Jeg håper få besøker utstillingen i år, som en stille protest. Jeg skulle ønske Fædrelandsvennen ville lage en artikkelserie som fokuserte på juryens kompetanse i forhold til premissene for landsdelsutstillingen, og en dybdeborende analyse av hva begrepet «samtidskunst» innebærer. Slik jeg ser det blir det stadig utstilt mange samtidsverk - interessant nok det, men kunst?

Vi er mange som er enige med deg, Inger Saltaag, vi er glade for at du griper til pennen og ikke bare forarges i stillhet. Hjertelig takk! ●● Muligens tok folk seg fri fra jobb og diverse for å avgi sin stemme til det jeg (muligens vi) trodde skulle gi flertallet som resultat. Er jo en stor vits at de ber folk bruke arbeidstid, energi og ressurser på noe som overhodet ikke ser ut til å betyr noe som helst. Kunne de ikke bare vedtatt dette uten at folk trengte å ofre tid og muligens «irritasjon», som mennesker opparbeider seg, når de overhodet ikke vurderer folkets avstemming?

Vi i Songdalen var klar på å være kun Songdalen, men K2 sammen med Søgne var ikke helt fjernt. Ingen av disse tingene/sakene er tatt hensyn til, da vi i Songdalen går til Kristiansand og ikke Søgne, som vi også hadde valgt som et alternativ. Håpløs over at regjeringen og kommunens ansatte kan ha klare å sove om natten. De ber om folkeavstemning, men holder det ikke. Tror neppe jeg gidder og ofre mer tid på folkeavstemning også videre, når det likevel ikke tas hensyn til. I tillegg føler man seg litt «krenket» når det er folkeavstemning, men regjeringen - må jeg si - «driter» i utfallet. De har bestemt seg. Så ikke be meg bruke tid og energi på å stemme på noe, som overhodet ikke har noe å si. Føler meg meget skuffet og ikke minst utnyttet. uenighet om. Bjørnstjerne Bjørnson skrev: «Vi når lettere frem til trygghet for våre liv og vårt folk gjennom et dynasti med mektige forbindelser enn gjennom farlig ensomhet i en republikk». Prins Carl hadde satt fram et personlig ønske om at dette skulle avgjøres i en folkeavstemming.

Stortinget vedtok forslaget og 12. og 13. nov. gikk folk til urnene, 259.563 stemte for Kongedømme og 69.264 for republikk. Kvinner hadde ikke stemmerett. Tilhengere av republikk mente at monarkiet ikke kunne harmonisere med grunnprinsippene i et demokrati. Monarkiet i seg selv er et symbol på ulikhet, og kunne dyrke fram en overklasse som solte seg i hoffets nærhet og dyrket makt og prakt.

Den 18 nov. vedtok stortinget de grunnlovsendringer som var nødvendige, deretter valgte de enstemmig Prins Carl til Norges Konge. Ut på ettermiddagen s.d. sendte prins Carl et telegram til stortinget der han erklærte at han mottok valget og tok navnet Håkon den 7. Hans sønn Alexander skulle i fremtiden bære navnet Olav.

Det var tidlig på formiddagen den 25. nov. i tett tåke og forrykende snøkav at admiralskipet «Heimdal» la til kai. Kanonene tordnet fra Akershus festning, skipene på kaia svarte med salutt, snøkavet pep om ørene på det unge Kongeparet og den 2 år gamle prinsen da de gikk i land på norsk jord. Statsminister Cristian Michelsen talte, og sa bl.a.: «I snart 600 år har det norske folk ikke hatt sin egen Konge. Altid har vi måttet dele han med andre. Aldri har han hatt sitt hjem blant oss. men der hvor hjemmet er, blir også fædrelandet. I dag er det annerledes, i dag er norges unge Konge kommet for å bygge sitt hjem i Norges hovedstad, kåret av et fritt folk, til som fri mann å gå i spissen for sitt folk og land - skal han bli helt vår egen». Samme dag avla Kong Håkon forfatningseden i stortinget.

Folks livsvilkår og politiske holdninger ble ikke endret av dette. Men det å være norsk hadde fått en ny og mere vesentlig betydning for folk flest i vårt land.