Li­vets brød og frel­sens kalk

Faedrelandsvennen - - NÆRT - TER­JE TØNNESSEN

Det er in­ter­es­sant å del­ta på mes­ser i ut­lan­det. Om språ­ket er spansk, por­tu­gi­sisk, fransk, tysk el­ler en­gelsk spil­ler ingen rolle, for­di det glo­ba­le krist­ne hjerte­språ­ket er gans­ke for­ståe­lig. Ove­r­alt. Jeg hus­ker en gang jeg del­tok på mes­sen i den ny­es­te ka­te­dra­len i Rio de Ja­neiro i Bra­sil og ob­ser­ver­te umid­del­bart den spon­ta­ni­tet, be­ve­gel­se som var til­ste­de. Folk had­de et mer dy­na­misk kropps­språk, mer sør-ame­ri­kansk enn det sti­ve skan­di­na­ver er vant til. Det er fri­gjø­ren­de. Å slip­pe seg løs. Gi seg hen. Klem­me skik­ke­lig når freds­hil­se­nen før natt­ver­den kom­mer, ikke bare kom­me med et høf­lig, kor­rekt, kjø­lig nikk og hånd­trykk. Da eu­ka­ris­ti­en, natt­verd­fei­rin­gen, tok til, fikk jeg på nytt en sterk fø­lel- se av det apos­te­len skri­ver: «Vel­sig­nel­sens be­ger som vi vel­sig­ner, gir det oss ikke del i Kris­ti blod? Brø­det som vi bry­ter, gir det oss ikke del i Kris­ti le­ge­me? For­di det er ett brød, er vi al­le ett le­ge­me. For vi har al­le del i det ene brød» (1. Kor 10, 16f). Den sa­kra­men­ta­le en­het i Kris­tus er glo­bal. Den om­fat­ter al­le språk. Kjær­lig­he­ten fra og i og til Kris­tus er uten gren­ser, mu­rer, bar­rie­rer. Tro­en og hå­pet er nå­dens ufor­tjen­te gave som glø­der i frel­sens stråle­glans. Det er ufat­te­lig stort å høre Kris­tus til - på en så­ret, split­tet, uro­lig pla­net som ven­ter med leng­sel på at Han, Kris­tus All­hers­ke­ren vår Gud, skal kom­me igjen i makt og her­lig­het for å gjø­re al­le ting nye. Og Guds folk på al­le språk sier: Ja, kom Her­re Je­sus! Kom!

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.