«Må» vi ha karbonfangst?
I sine svarinnlegg til vårt innlegg «Karbonfangst er dyrt, risikabelt og usolidarisk» fremstiller både Gassnova og ZERO det som om karbonfangst er noe vi «må» gjennomføre.
Miljøorganisasjonene er ifølge Trude Sundset, administrerende direktør i Gassnova, «nærmest samstemte når det gjelder karbonfangst og -lagring». Det er med respekt å melde ikke sant.
I Norge har Greenpeace, FIVH og Miljøvernforbundet vært motstandere av en storstilt satsing på karbonfangst helt fra starten av. Tilsvarende er bildet internasjonalt at «(i) mange land har miljøbevegelsen vært sterkt skeptisk til CCS» («Derfor forsker vi på karbonfangst», forskning.no). Særlig Greenpeace har gjort seg bemerket med godt begrunnet kritikk av karbonfangst.
Camilla Svendsen Skriung (ZERO) hevder Co2-utslipp fra store industriutslipp ikke kan fjernes på annen måte enn gjennom karbonfangst. Tilsvarende skriver Gassnova-direktøren at de tre norske industrielle prosjektene som nå vurderes «representerer alle industrier som har utslipp som bare kan kuttes hvis Co2-håntering tas i bruk.» Heller ikke det er helt korrekt. For eksempel har sementprodusenten Norcem på Brevik gjennom flere år kuttet Co2-utslippene, bl.a. ved delvis å erstatte bruk av kull med energi fra forbrenning av restavfall. vårt innlegg var vi tydelige på at virksomhet som ikke makter å kutte utslippene må nedskaleres eller i noen tilfeller fases ut. La oss ta avfallsanlegg som et eksempel: Siden 1996 har mengden husholdningsavfall i Norge fordoblet seg. Er det da slik at vi «må» innføre karbonfangst ved store avfallsanlegg? Eller kunne et alternativ være å redusere søppelmengden? Tilsvarende med sementproduksjon: Er det slik at den globale sementproduksjonen «må» øke voldsomt de nes-
Ite tiårene, slik at vi følgelig «må» rense Co2-utslippene knyttet til sementproduksjon for å få regnestykket til å gå opp? Eller kunne et alternativ være å si at verden kunne ha klart seg med noe mindre sementproduksjon enn i dag?
Et uuttalt premiss for både ZERO og Gassnova er at verdensøkonomien, og verdens energiforbruk, «må» fortsette med å vokse i overskuelig tid. Et slikt vekstscenario ligger også til grunn for scenariene til Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNS klimapanel. På dette viktige punktet tenker begge disse institusjonene for konvensjonelt. kriung mener vi «blander kortene» når vi «snakker om bruk av CO2 til merutvinning av olje, og fangst og lagring av CO2 i samme åndedrag». I Olje- og energidepartementets mulighetsstudie av fullskala Co2-håndtering i Norge heter det imidlertid om lossing av CO2 offshore: «Dette kan også gi verdifull læring med hensyn til fremtidig Co2-injeksjon til økt oljeutvinning (EOR).» Det er ikke vi som blander kortene, det er det dagens norske politikk som gjør. Ifølge The Global CCS Institute er det per i dag 16 karbonfangstprosjekter i drift internasjonalt, knyttet til 0,1 % av verdens CO2-
Sutslipp. Av disse baserer 13 seg på bruk av CO2 til økt oljeutvinning. Sammenhengen mellom karbonfangst og oljeindustriens agenda for økt utvinning er altså ikke noe vi bare finner på.
Sett fra et miljøstandpunkt er det selvsagt bedre å deponere Co2-en uten videre bruk, enn å bruke den til økt oljeutvinning. Men fra et økonomisk synspunkt blir jo Co2-håndteringen da desto dyrere, når Co2-en ikke lenger får noen bruksverdi. Nylig konkluderte Finansdepartementet med at satsing på karbonfangst per i dag ikke er kostnadseffektivt sammenliknet med andre klimatiltak. Slike vurderinger er en viktig grunn til at entusiasmen for karbonfangst internasjonalt i dag er dalende. t annet uuttalt premiss både ZERO og Gassnova legger til grunn i sin argumentasjon, er at naturen er forutsigelig på linje med en maskin. Vi har et noe annet natursyn. De siste generasjonenes erfaring taler på ingen måte for at vi i dag forstår naturprosessene fullt ut, og at disse er kontrollerbare ved enkle ingeniørgrep.
Det er selvsagt teknisk mulig å injisere CO2 i underjordiske deponier også uten å bruke den fangede klimagassen til økt
Eoljeutvinning. På Sleipner-feltet har Norge, som både Skriung og Sundset viser til, gjort dette siden 90-tallet. Men tyve års injisering av CO2 gir ikke grunnlag for å omtale Co2-deponier som «sikker lagring» i et tusenårsperspektiv. m lagring av CO2 i geologiske formasjoner forsikrer Sundset oss om at forskning og erfaring viser «at gjort på rett måte, er dette trygt.» Hun viser i denne sammenhengen til overvåkingsmetoder og avbøtende tiltak. Hun svarer imidlertid ikke på hvordan hun ser for seg at dette kan gjennomføres uten å skyve ansvaret for våre klimautslipp over på fremtidige generasjoner: Hvem skal stå for denne overvåkingen, og disse avbøtende tiltakene, de neste århundrene og årtusenene? Og hvem skal ta regningen? Det er på en slik bakgrunn at vi omtalte karbonfangst som dyrt, risikabelt og usolidarisk.
OEr det slik at den globale sementproduksjonen «må» øke voldsomt de neste tiårene?