Fremskriving av en krig

Sakte, men sikkert forbereder vi oss på krig. Hvem fienden er, sies ikke høyt, men alle vestlige forsvarsministeres blikk skuler mot øst.

●● Uten nevneverdig debatt og krigsoverskrifter i tabloidene, glemmer vi alt vi tidligere har sagt om at krig bare har tapere og opprustning gjør verden farligere. Fra ytterste høyre til langt utpå venstresiden overgår fedrelandsvennene hverandre i sin enorme frykt og bekymring for sikkerheten i vårt lille land. Fra pensjonerte generaler til unge representanter for venstresidens tidligere fredsbevegelse lyder et unisont krav om militær opprustning for å ivareta sikkerheten. Samtidig lukkes øynene for at det samme ropet om sikkerhet får det til å svulme og vokse i alle Europas raskt marsjerende høyrebevegelser.

Sakte, men sikkert øker forsvarsbudsjettene. I Brussel smiler statsministeren mot den amerikansk-trumpistiske forsvarsministeren og forteller at vi i Norge mer enn gjerne legger oss langflate for presidentens to-prosents krav. Mens en ulastelig striglet kvinnelig norsk forsvarsminister med sitt korrekte, iskalde smil følger opp med tall, kvanta og typebetegnelse på drapsmaskinene som i fremtiden skal kunne brukes mot ett av våre naboland. I bakgrunnen forsikrer en osloengelsktalende generalsekretær med nervøse, oppspilte øyne at ”Nato is for peace and has a right to defend its western values with all possible means”.

Sakte, men sikkert framskriver vi krigen. I øst strømmer folket igjen til løkkuppel-katedralene for å finne tilbake til nasjonens storhet og finne trøst mot en oppkonstruert fiende. Lenger øst jobber milliarder av flittige hender for å virkeliggjøre en årtusengammel myte om det store riket i midten av verden.

Sakte, men sikkert har vi bygd opp murer etter at de forrige falt. I Norge fylker ungdommen seg om kongehuset og seiersbrølet fra sportsreporterne, velgerne er begynt å snuse på de ekte nasjonale verdiene, og politikerne kappes om å gi oss de beste jagerflyene og å ønske amerikanske soldater velkommen til Trønde- lag. Og tenk at en nordmann er leder av selveste NATO! – en organisasjon som under nordmannens danske forgjenger gjorde det til en sport å kaste stein inn i naboens bakgård for å se hvor mye naboen tålte.

Fort og brutalt går det for seg i landet med den store drømmen. Her har den hvite, hardtarbeidende tidligere middelklassen kastet om på alle verdier, gjort sannhet til løgn, løgn til sannhet og forsøker febrilsk å tro på det gamle drømmebildet om seg selv som større, rikere, bedre og smartere enn alle andre – i hele verden.

Innlegget er forkortet, red.