Viktig, men problematisk historie
SAKPROSA Terrorismens historie – attentat og terrorbekjempelse fra Bakunin til IS
Nikolai Sitter Dreyer
Jeg kan vanskelig tenke meg et mer aktuelt bokprosjekt. Samtidig er det en svært vanskelig sak å gå løs på. Når man vil skrive terrorismens historie, må man velge hvem man karakteriserer som terrorister.
Nikolai Sitter tar tyren ved hornene, og problematiserer begrepet på en fin måte i innledningen. Men han avfeier litt for lett munnhellet «Den enes terrorist, den andres frihetskjemper» som en verdiløs klisje, og smeller til med en definisjon som gjør det naturlig for ham å hamre inn i kapittel etter kapittel at Nelson Mandelas ANC var en terrororganisasjon.
Det gir selvsagt mening om man ser nøkternt på noen faktiske historiske hendelser og legger definisjonens hans til grunn. Samtidig bidrar dette effektivt til å dempe alvoret som omgir mange av de andre hendelsene som beskrives.
Jeg tror svakheten er at Sitter velger å drøfte terrorismen og hvordan den bekjempes, men ikke bruker tid på de politiske strukturene ANC ville endre. Mange lesere nok savne en drøfting av om ikke stater kan beskyldes for terrorisme, de gangene sivile rammes bevisst av vold.
Forfatteren har ikke bommet helt. Han er inne på viktige spor, når han analyserer hvilke grupper som først benytter terrorisme som virkemiddel og deretter ender opp i pragmatiske forhandlinger. Det handler ikke bare om motstanderen, men også om man har oppnåelige målsetninger og bred folkelig støtte.
I motsatt ende plasserer han gruppene som har helt utopiske mål, enten de vil endre hele den politiske strukturen (som RAF i Vest-tyskland) eller skape et religiøst kalifat (som IS). Da er det ikke rom for forhandlinger, og da må nødvendigvis dynamikken bli en annen.
Politiske nerder vil finne mange grufulle og spennende detaljer her, og den er som skapt for en quizmaster som spesialiserer seg på bestialitet. For egen del ble jeg positivt overrasket over en god analyse av forskjellene på amerikansk og europeisk høyreekstremisme.