Vi er alle sosialdemokrater
President Trump og Brexit hadde ikke vært mulig uten bred oppslutning om ytre høyre blant tradisjonelle arbeiderklasse-velgere. Samtidig sliter sosialdemokratiske partier i Europa i motvind.
Ibåde Sverige og Danmark har de sosialdemokratiske partiene nå oppslutning under 30-tallet. Arbeiderpartiet ligger rett over 30-tallet i gjennomsnittet av norske målinger. En gang i en ikke altfor fjern fortid, hadde de nordiske sosialdemokratiske partiene ambisjoner om å være «40-prosent»-partier.
Den samme tendensen ser vi ellers i Europa. Selv om høyrepopulistene gjorde det svakere enn fryktet i Nederland, så ble valget en katastrofe for det sosialdemokratiske partiet. I Frankrike er det en reell mulighet for at Nasjonal Fronts Marine Le Pen kan bli ny president, men det finnes ingen som reelt tror at sosialistpartiets kandidat har noen mulighet til å vinne valget. Derimot er den tidligere sosialdemokraten Emmanuel Macron av mange regnet som favoritt til å vinne, etter at han etablerte sin egen politiske bevegelse for fornyelse av fransk politikk.
I Storbritannia, som ennå er preget av Brexit-sjokket, ligger Labour med brukket rygg – etter at partiet har forsøkt seg på en kraftig venstredreining under Jeremy Corbyns ledelse. Det konservative partiet har for tiden om lag 20 prosentpoengs ledelse
Tradisjonelle høyrekrefter stiller seg bak det som tidligere er oppfattet som klassisk venstreside-politikk.
på Labour (45 mot 25 prosent), mens det fremmedfiendtlige Brexit-partiet UKIP har rundt 10 prosent på målingene. O g selv om de tyske sosialdemokratene, under ledelse av Martin Schulz, overraskende har meldt seg på som en seriøs utfordrer til å vinne regjeringmakt i Tyskland, så ligger også oppslutningen om SPD bare rundt 30 prosent av stemmene – selv etter et kraftig byks oppover meningsmålingene den siste tiden.
I Norge liker vi å hylle «den norske modellen». Vi liker å snakke om Norge som et samfunn der vi tar vare på hverandre, der fellesskapet stiller opp for dem som trenger hjelp, samtidig som hardt arbeid, kreativitet og innsats blir belønnet. Vi har små forskjeller, et finmasket sosialt sikkerhetsnett og en grunnleggende trygghet tuftet på at vi har tillit til hverandre – samtidig som det faktisk er mulig å bli rik for den som våger og vinner. Det er så vellykket at vi denne uken ble kåret til verdens lykkeligste nasjon. U avhengig av politisk ståsted, så vil de fleste erkjenne at den norske arbeiderbevegelsen har en stor del av æren for at vi har kommet dit vi har kommet. Likevel velger altså store grupper av tradisjonelle arbeiderklasse-velgere andre partier. Ved stortingsvalget i 2013 stemte nesten hver femte Lo-organiserte på Frp. Under halvparten av de fagorganiserte stemte Ap. Noe av forklaringen er sannsynligvis at arbeiderbevegelsen har vunnet seieren om velferdsstaten. I Norge er det ingen av de store partiene som kjem- per mot skattefinansierte fellesgoder som helse og utdanning. Tvert imot er vi i den smått absurde situasjon at vi med den på papiret historisk sett mest mørkeblå regjeringen Norge noensinne har hatt, opplever at det offentliges andel av BNP nå er på over 50 prosent. Noen med sans for spissformuleringer ville kanskje konkludert med at vi med Høyre og Frp i regjering har kommet halvveis til kommunismen. Men slik har det altså blitt i verdens lykkeligste land – og kanskje burde venstresiden feire det som sin endelige seier, når selv høyresiden ivrer for enda mer skattefinansiert offentlig forbruk. Det påfallende nå er at vi ser de samme tendensene også i andre land, der tradisjonelle høyrekrefter stiller seg bak det som tidligere er oppfattet som klassisk venstreside-politikk. Selv i USA var det mange som stemte på Donald Trump fordi de trodde på løftene om en helsereform som ville være billigere for den enkelte – og samtidig sikre helsetjenester for alle garantert av det offentlige. Tradisjonelle republikanere hadde store problemer med disse valgløftene, men de traff målgruppen av hvite arbeiderklassevelgere uten høyere utdanning. Når ytre høyre-bevegelsene sam- tidig er den politiske kraften som oppfattes som garantisten mot økt innvandring, så har det tilsynelatende skapt en varig velgervandring fra det sosialdemokratiske sentrum ut mot høyre fløy.
Høyre-populister har altså adoptert tradisjonelt sosialdemokratisk politikk, men lagt til fremmedfrykt og en retorikk som argumenterer for å vende tilbake til den gangen verden var enklere, samfunnsendringene gikk saktere og mangfoldet var mindre. Det kan virke trygt og forlokkende for dem som føler at alt dette som er nytt og annerledes også er truende og skummelt. K anskje sosialdemokratiets problemer til syvende og sist kan oppsummeres i postulatet «vi er alle sosialdemokrater». Talende nok var det Høyre-statsminister John Lyng som først formulerte postulatet, selv om det i ettertiden er blitt tillagt Einar Førde som 20 år senere utga en bok med denne tittelen. Men, altså, om vi alle er sosialdemokrater, så er det kanskje ikke sosialdemokratiet som er i krise, likevel. De har vunnet kampen om samfunnsmodellen. Men sliter med å vinne valg.