Utstillingen «Slash & Burn» Agder Kunstsenter
Finnskogen er ikke et «reservat» for en twin peaksaktig minoritet.
Agder Kunstsenters dokumentariske utstilling «Slash & Burn» av forfatteren og fotografen Terje Abusdal har fått solid omtale i Fædrelandsvennen. I tillegg var Frida Forsgrens omtale nesten euforisk. Til sammen skapte dette forventninger om et spennende utstillingsbesøk. Kanskje spesielt hos meg som har skogfinske forfedre. Jeg jobber mye med den skogfinske kulturen, har gjennom hele livet tilbrakt mye tid i søre Trysil, den nordligste delen av Finnskogen, og jeg kjenner historien.
Utstillingen var en stor nedtur. Hos meg skapte den en tristhet som vil sitte i lenge. For Sørlandet, som kanskje for første gang skal møte en ganske ukjent norsk minoritet, må førsteinntrykket bli noe underlig. Utstillingen viser i liten grad det som var skogfinnenes verden. Den er heller ikke representativ for skogfinnenes etterkommere. Frida Forsgren omtaler personene på bildene som underlige twin peaks-aktige.
Det er jeg enig i. Utstillingen gir en ensidig fremstilling av mennesker med skogfinsk bakgrunn. Skogfinnenes etterkommere er like mangfoldige som alle andre innbyggere i Norge. De er lærere, prester, trailersjåfører, leger, frisører, sykepleiere, skogsarbeidere og så videre.
Hun skriver også om minoritetens vilkår i dag når ingen lenger lever av svedjebruk. Finnskogen er ikke et «reservat» hvor tiden har stått stille. Den er ikke forbeholdt etterkommere av skogfinnene. De er spredt over hele landet. På Finnskogen bor det i dag vanlige mennesker med forskjellig bakgrunn, også med skogfinske aner.
Terje Abusdal er opptatt av mystikken som var forbundet med skogfinnene. De var et naturfolk som levde av og med naturen. Det som i dag omtales som mystikk, var en del av folketroen og dagliglivet deres, sterkt knyttet til kampen for å overleve. Den kan ikke løsrives fra slitet for det daglige brød og fremstilles som en slags klisje.
Finnene kom hovedsakelig fra Savolax i Finland på slutten av 1600 tallet. Nød og fattigdom drev dem til de store skogsområdene langs grensen mellom Norge og Sverige. De holdt lenge på egen kultur og egne tradisjoner, men ble etter hvert en del av det norske samfunnet.
Frida Forsgren lurer på hva som skjer med den skogfinske kulturen nå som svedjebålene er slukket. Hun mener «Slash & Burn» iscenesetter denne tematikken på glitrende vis. Det kan jeg ikke se. Men jeg kan berolige henne med at kulturen lever og blir tatt vare på. Et søk på nettet kunne fortalt det. Norsk skogfinsk museum på Svullrya og Torsby Finnskogscentrum i Sverige står for den profesjonelle bevaringen gjennom forskning og formidling. Samtidig er lokale historielag på begge sider av grensen svært opptatt av den interessante historien. I tillegg bidrar mange, mange historieinteresserte personer med å sette fokus på en ganske unik kulturarv.
Terje Abusdal uttaler i intervjuet i Fædrelandsvennen at mens andre minoriteter har markante kulturmarkører, er det eneste kriteriet for å være skogfinne at man føler seg som skogfinne. For en underlig karakteristikk av en minoritet som har tydelige røtter forankret i finske landskap, solide finske familienavn, egen byggeskikk og levemåte. Finnemanntallet fra 1686 tar for seg hele det skogfinske innvandringsområdet i Norge. I manntallet finner vi detaljerte opplysninger om hele familier med alder, fødested, boplass, og ofte opplysning om oppvekststed og tidligere boplass. I flere tilfeller er også slektsnavn tatt med. Mine er Kaupinen og Hiaminen.
Alle etterkommene er ikke klar over bakgrunnen sin. For mange var det skam knyttet til å tilhøre en minoritet og mye er tiet om.
I tillegg ble det tidlig satt i gang en fornorskningsprosess. Det har staten bedt om unnskyldning for.
Min intensjon med dette innlegget er å formidle at etterkommerne etter skogfinnene er ganske alminnelige mennesker. Noen kjenner til forhistorien sin, andre gjør ikke. En ting er sikkert, svært få av dem er twin peaks-aktige mennesker i underlige kreasjoner og aparte miljøer!
❞ Utstillingen var en stor nedtur.