Olav Heggebø Djuve til minne
●● Min gode venn og kollega, Olav Heggebø Djuve ,er død 85 år gammel.
I november
2015 fikk han en alvorlig kreftsykdom. Legen ga ham kun uker eller måneder å leve. Men Olav har levd over ett år. Trass i sykdommen, har han hatt mange fine og gode stunder denne tiden. Barna har tatt godt vare på ham. Spesielt har yngste sønnen, som flyttet hjem de siste månedene, vært en god støtte for sin far.
Olav var født i Åkra som hørte til Skånevik kommune. De var fire brødre. Han opplevde et godt og omsorgsfullt hjem.
Artium tok han ved Voss landsgymnas i 1952. Etter ett år i det militære på Elverum, begynte han studiet ved Norges tannlegehøyskole, hvor han ble uteksaminert våren 1957.
I Oslo møtte han Marit. De giftet seg og flyttet til Hærøy ved Sandessjøen. Der bodde de i to år. Fra 1960 ble han ansatt som skoletannlege i Vennesla. Folketannrøkta ble innført i Vest-agder i 1969, der Olav ble overtannlege for Vennesla tannrøktdistrikt. Denne stillingen hadde han til han i 1992 ble pensjonist.
Jeg var så heldig at jeg fikk lov til å arbeide sammen med ham i over tretti åt. Hans dyktighet og vennlighet gjorde at jeg gledet meg til hver arbeidsdag. Olav var perfeksjonist, og la vekt på størst mulig kvalitet på oppgavene som ble utført ved klinikken. I tillegg var han usedvanlig kunnskapsrik, og hadde et minne som jeg ofte misunte han. Han ble med rette omtalt som et levende leksikon blant venner.
I påsken 1964 døde dessverre Marit av en medfødt hjertelidelse. I tillegg til sorgen og savnet, ble Olav alene med tre små barn. Den yngste var åtte måneder. En rørende annonse i VL om tre små barn som trengte omsorg, ble lest av Solveig i Fredrikstad. Hun følte umiddelbart at dette var en oppgave for henne. Hun fikk jobben, og trass i sin unge alder mestret hun oppgaven.
Etter en tid giftet Olav seg med Solveig. De fikk to barn, Anne Kristin og Thor Ragnar. Etter noen år rammet en ny tragedie familien. Anne Kristin ble syk og døde i 2004. Bare fire år etter, døde Solveig. Smerten ved tapet av så mange av sine kjære, kan man bare ane. Men Olavs kristne tro, klokskap og pågangsmot ga ham styrke til å leve videre. Trass i all motgang, hadde han stor omsorg for andre. Dette , samt hans lune humor, gjorde at det alltid var en glede å være sammen med ham. Han vil bli dypt savnet.
Vi lyser fred over Olavs minne.