Olav Hegge­bø Dju­ve til min­ne

Faedrelandsvennen - - NÆRT - KÅRE DJUPESLAND Ven­ne­sla

●● Min gode venn og kol­le­ga, Olav Hegge­bø Dju­ve ,er død 85 år gam­mel.

I no­vem­ber

2015 fikk han en al­vor­lig kreft­syk­dom. Le­gen ga ham kun uker el­ler må­ne­der å leve. Men Olav har levd over ett år. Trass i syk­dom­men, har han hatt man­ge fine og gode stun­der den­ne ti­den. Bar­na har tatt godt vare på ham. Spe­si­elt har yngs­te søn­nen, som flyt­tet hjem de sis­te må­ne­de­ne, vært en god støt­te for sin far.

Olav var født i Åkra som hør­te til Skå­ne­vik kom­mu­ne. De var fire brød­re. Han opp­lev­de et godt og om­sorgs­fullt hjem.

Ar­ti­um tok han ved Voss lands­gym­nas i 1952. Etter ett år i det mi­li­tæ­re på El­ve­rum, be­gyn­te han stu­di­et ved Nor­ges tann­lege­høy­sko­le, hvor han ble ut­ek­sa­mi­nert vår­en 1957.

I Oslo møt­te han Ma­rit. De gif­tet seg og flyt­tet til Hær­øy ved San­des­sjø­en. Der bod­de de i to år. Fra 1960 ble han an­satt som skole­tann­lege i Ven­ne­sla. Folke­tann­røk­ta ble inn­ført i Vest-ag­der i 1969, der Olav ble over­tann­lege for Ven­ne­sla tann­røk­t­dis­trikt. Den­ne stil­lin­gen had­de han til han i 1992 ble pen­sjo­nist.

Jeg var så hel­dig at jeg fikk lov til å ar­bei­de sam­men med ham i over tret­ti åt. Hans dyk­tig­het og venn­lig­het gjor­de at jeg gle­det meg til hver ar­beids­dag. Olav var per­fek­sjo­nist, og la vekt på størst mu­lig kva­li­tet på opp­ga­ve­ne som ble ut­ført ved kli­nik­ken. I til­legg var han used­van­lig kunn­skaps­rik, og had­de et min­ne som jeg ofte mis­un­te han. Han ble med ret­te om­talt som et le­ven­de lek­si­kon blant ven­ner.

I pås­ken 1964 døde dess­ver­re Ma­rit av en med­født hjerte­li­del­se. I til­legg til sor­gen og sav­net, ble Olav ale­ne med tre små barn. Den yngs­te var åt­te må­ne­der. En rø­ren­de an­non­se i VL om tre små barn som treng­te om­sorg, ble lest av Solveig i Fred­rik­stad. Hun føl­te umid­del­bart at det­te var en opp­ga­ve for hen­ne. Hun fikk job­ben, og trass i sin unge al­der mest­ret hun opp­ga­ven.

Etter en tid gif­tet Olav seg med Solveig. De fikk to barn, An­ne Kris­tin og Thor Rag­nar. Etter noen år ram­met en ny tra­ge­die fa­mi­li­en. An­ne Kris­tin ble syk og døde i 2004. Bare fire år etter, døde Solveig. Smer­ten ved ta­pet av så man­ge av sine kjæ­re, kan man bare ane. Men Olavs krist­ne tro, klok­skap og på­gangs­mot ga ham styr­ke til å leve vi­de­re. Trass i all mot­gang, had­de han stor om­sorg for and­re. Det­te , samt hans lune hu­mor, gjor­de at det all­tid var en gle­de å være sam­men med ham. Han vil bli dypt sav­net.

Vi ly­ser fred over Olavs min­ne.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.