I land etter land, og på tvers av grensene, går konkurrerende medier derfor sammen med digitale giganter som Google og Facebook for å identifisere, merke og fjerne falskneriene.
være fullstendig sannferdig mens man forteller omhyggelig konstruerte løgner, å ha to gjensidig utelukkende meninger samtidig, vite at de er selvmotsigende, men tro på begge to.» Dette er ikke et referat fra den siste pressebriefingen i Det hvite hus, men et utdrag fra George Orwells «1984». Boken ble brått en bestselger da Kellyanne Conway sa at Trump-administrasjonen holder seg med «alternative fakta». Folk kjente igjen nytalen fra storebrorsamfunnet, hvor et av Partiets slagord for øvrig lød: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden.» Make America Great Again!
I Orwells dystopiske samfunn styrer Sannhetsministeriet ved hjelp av løgn. Men for at løgnen skal virke, må all opposisjon fjernes. Ingen må få avsløre dens magre skrott. Samme strategi brukte de rike, de mektige og de lure som løftet det forvirrete kjempebarnet inn i presidentstolen: Velgerne ble druknet i så mye løgn og halvsannheter at de trodde at krig var fred og at opp var ned.
Det virket i USA, nå står andre land for tur. Både Frankrike og Tyskland frykter at de kommende valgene skal bli manipulert med samme midler. Med mindre noen ennå er sterke nok til å avsløre spillet. Steve Bannon sier det åpent: Pressen er opposisjonen, og må bekjempes. Han kommer selv fra Breitbart News, som for tiden skal være under føderal etterforskning for å ha påvirket valget ved å bombardere sosiale medier med falske nyheter, muligens styrt fra Russland. ye av startfinansieringen til Breitbart kom fra Robert Mercer, en ekstremt datakyndig mangemilliardær som også er Donald Trumps største bidragsyter. Mercer har, ifølge en serie avsløringer i britiske The Observer, gitt minst 800 millioner kroner til sterkt høyreorienterte og ultrakonservative organisasjoner. Vi ville ikke visst dette uten journalistikk. En av mottakerne er Heartland Institute, som forsyner klimafornekterne med alternative fakta. Som George Monbiot skrev i The Guardian: «Jeg har sett hvordan selskap innen tobakk, kull, olje, kjemisk industri og bioteknologi har brukt milliarder av dollar på en internasjonal desinformasjonsmaskin av tenketanker, bloggere og falske velgergrupper.» Trumps
Mstab er full av folk som har jobbet med desinformasjon i årevis. Jo færre uavhengige journalister det er igjen, desto lettere blir jobben for disse produsentene av en ny og alternativ virkelighet.
Derfor foreslår Jill Abramson, tidligere sjefredaktør i The New York Times, noe uvanlig: De store redaksjonene som graver i Trump-administrasjonens forhold til Russland, bør slutte å konkurrere, og heller gå sammen i et konsortium hvor alle deler det de finner med hverandre. Jeg skrev uvanlig, for slike samarbeid er ikke uprøvd. Avsløringen av internasjonal skatteflukt og økonomisk svindel via Panama, ble utført av 107 koordinerte redaksjoner i en rekke land. Andre store lekkasjer har vært håndtert på samme måte. Nyhetsmedier legger konkurransen til side fordi noe større står på spill. å ting er større enn forsøkene på å skape allmenn likegyldighet om hva som er rett og hva som er fake. Derfor har en lang rekke medier i den demokratiske del av verden mobilisert et kringvern om den troverdige journalistikken. Steve Bannon og kabalen i Det hvite hus skal få merke at opposisjonen setter inn et kraftig motstøt. Mediene har latt seg manipulere tidligere. The New York Times spilte en viktig rolle i mobiliseringen av villige til å invadere Irak, nettopp ved å spre uriktig informasjon.
FMen også brente journalister skyr ilden. De etablerte mediene har innsett at den bevisste spredningen av falske nyheter er som en selvmordsbomber på vei mot kjernen av demokratiet. I land etter land, og på tvers av grensene, går konkurrerende medier derfor sammen med digitale giganter som Google og Facebook for å identifisere, merke og fjerne falskneriene. Googles bidrag til et ærligere valg i Frankrike, heter Cross Check. Foreløpig er minst 30 medieselskap engasjert i denne ene jakten på manipulasjoner. The Trust Project er et annet. Her er både Die Zeit, Financial Times, La Stampa, Washington Post og New York Times med. Poynter Institute, som er den internasjonale storebroren til norske Institutt for journalistikk, administrerer et internasjonalt nettverk av faktasjekkere, har laget et regelverk for uavhengig faktakontroll, og har utropt 2. april til den internasjonale faktasjekkdagen. Det er en motbølge som reiser seg. acebook er begynt å flagge artikler som kan være falske nyheter. De som prøver å spre slikt, vil få flere advarsler.
FTrykker de likevel på ”publiser”, vil artiklene være merket som upålitelige når de dukker opp på andres sider. Facebook bruker de etablerte medienes felles faktasjekkere som referanse. Det finnes i øyeblikket 115 slike team i 48 land.
Det er i dette lyset etableringen av Faktisk.no må ses. VG, Dagbladet og NRK, med støtte fra blant andre Fritt Ord, har etablert et norsk brohode i kampen mot den bevisste manipulering av de politiske prosessene og den offentlige samtalen. Forhåpentlig forstår de ansatte faktajegerne at de ikke skal henge seg opp i løftene i Nasjonal Transportplan, kontrollere om navn er stavet riktig, eller redusere rommet for tolkning i den frie debatt. kal Faktisk.no ha en funksjon, må det være som et forsvar mot avanserte og bevisste angrep fra slike som vil skade den tillit som gjør det norske samfunnet så sterkt. I så fall trenger vi ikke å gjøre det gode til det bestes fiende. Det beste er fortsatt at journalistene sjekker fakta selv, men en ekstra forsvarslinje kan faktisk ikke skade.
S