Mannen med pågangsmotet
Han hadde en sjelden stå på-vilje. Sam Eyde kastet seg ut i det ene foretaket etter det andre. Ikke rart han ble kåret til det 20. århundrets gründer i Norge. I fjor var det 150 år siden han ble født.
–Sam Eyde var en mann med store kunnskaper. Og han var flink til å hente inn folk med fagkunnskap og som hadde tro på det han la fram. Eyde satte i gang nye prosjekter og hadde store vyer. Mye penger - og mye sto på spill – hele tiden!
Dette sier Helle Urfjell Lofstad, bestyrer på Eydehavn Muséet i Arendal. Vi sitter i et hyggelig kjøkken i en av arbeiderboligene som ble bygget på stedet som bærer Eydes navn. Entusiaster bak muséet har samlet sammen alt fra bord og stoler til tallerkener og kaffekverner for å føre leiligheten tilbake til den gang den lille «byen» var ny, i 1913.
Den gamle skipsbyggingsbygda het egentlig Nes. Og det var noe symbolsk over at innvielsen av Eydehavn 12. juli 1913 skjedde som en stabelavløpning. Sam Eydes kone nummer to, Elly, sto i hvit kjole og kastet champagneflasken mot Nitridens bassengmur og ønsket stedet hell og lykke.
Året før hadde markert starten på to viktige selskaper. 12. mars 1912 ble A/S Arendal Smelteverk stiftet, med norske og tyske eiere. Verket skulle produsere slipestoffene silisiumkarbid og kunstig korund. Og 20. august var turen kommet til stiftelse av Det Norske Nitridaktieselskab – «Nitriden» - med franske og norske interesser.
Da Eydehavn fikk sitt navn i strålende sommervær i 1913, var det store Bøylefoss kraftverk foreløpig bygget ut for 20.000 hestekrefter. Smelteverket kunne begynne produksjonen, mens «Nitriden» hang litt etter. Uansett ble stedet innviet under store festligheter. To dampbåter førte 400 gjester fra Arendal ut Tromøysundet til det flaggsmykkede Arendal Smelteverk.
Livet er fullt av tilfeldigheter. Og det var på nippet at Sam Eyde ikke ville ha vært til stede på «dåpen» i det hele tatt. Som den betydelige mann han var, hadde han blitt invitert med på jomfruturen til «Titanic» året før. Som kjent fikk den et ublidt møte med et isfjell.
Sam Eyde var blitt forsinket i Paris og dro i stedet over med «Mauretania». Ombord fikk han høre om tragedien, og på turen over Atlanteren la han en plan for patruljerings-og varslingstjeneste med tanke på de livsfarlige isfjellene. Han møtte selv opp til høringene etter forliset og presen- terte planene, som visstnok skal ha vært medvirkende til den seinere opprettelsen av US Coast Guard!
MIDT I STORBORGERSKAPET
Sam – egentlig Samuel - Eyde var ikke ukjent med det maritime. Han var født i Arendal i 1866, i seilskutenes storhetstid. Det berømte krakket lå ennå 20 år fram i tid. Fra hjemmet ved Malmbrygga, midt i byens sentrum, var det mastetopper å se så langt øyet rakk.
Faren, som også het Samuel, var skipsreder, og moren, Elina Christine Amalie Stephansen, var fra en av byens rikeste familier. Unge Sam vokste opp i et solid storborgerskap.
– Faren var tysk konsul, og de hadde stadig tyske marinesoldater og andre på besøk. Unge Sam ble vant til å frekventere mennesker som snakket tysk, og han ble en del av høyborgerskapet. Dette ga ham stor selvsikkerhet. I tillegg var moren opptatt av å lære ham hvordan han skulle oppføre seg blant det øvre sjikt i samfunnet. Dette skulle seinere gi ham mange kontakter, sier Helle Urfjell Lofstad.
Men ennå fikk han være barn en stund. Han bygget sin egen lille gymnastikksal i bakgården der han hadde ulike turnapparater han hadde laget selv.
En av hans store interesser var fugler. Han hadde både kanarifugler, dompaper og sisiker i samlingen – alle levende! Riktig livlig ble det på rommet da han en jul fikk inn et grantre og fuglene fikk fly fritt omkring.
Det var nærmest forutbestemt av Sams liv skulle ha noe med sjøen å gjøre. Men nei, han hadde andre planer. Etter en periode som kadett på Krigsskolen gikk turen til Tyskland. På Technische Hochschule i Berlin ble han diplomingeniør innen bygningsfag. Han ble i sju år i landet der han var med på utformingen av jernbanestasjoner og havneanlegg. I 1898 dro han til Kristiania og startet sitt eget ingeniørkontor.
Eyde var interessert i norske vannfall. Han allierte seg med pengesterke svensker, brødrene Knut og Marcus Wallenberg og deres investeringsbank. Resultatet var kjøp av Vamma i Glomma og Rjukanfossen.
DET VIKTIGE MØTET
Så – 13. februar 1903 – skjedde det: Ett av de viktigste treff over et middagsbord som har funnet sted i Norge.
– Det ble et skjellsettende møte da han traff fysikkprofessor Kristian Birkeland under en middag. Det Sam Eyde trengte for å produsere salpeter, kunstig gjødsel, var mye energi. Da sa Birkeland: «Det kan jeg gi deg!» sier Urfjell Lofstad.
Sammen pønsket de ut lysbue- eller Birkeland-eyde-metoden, der man bandt nitrogenet i luften og på den måten kunne lage salpetersyre og produsere kunstgjødsel. Nå skjedde alt fort. I 1904 ble Elektrokjemisk – Elkem – dannet med norske og svenske penger, og i 1905 var det tid for Norsk Hydro med fransk, svensk og noe norsk kapital.
– Sam Eyde var i utlandet og hentet inn kapital. Det var kapitaltørke i Norge. Etter krakket i Arendal i 1886 og Kristiania i 1899 var folk tilbakeholdne. Men i utlandet var de ivrige på å investere, sier Urfjell Lofstad. Og legger til:
MED VENNINNER På SI
– Han hadde en voldsom kreativitet. Hans første kone, svenske Anna Ulrikka Mörner, sa at han var «ovanligt foretaksam och livlig». De første årene var alt fryd og gammen mellom de to. Men etter hvert distanserte han seg fra henne og barna. Og hadde
to forhold på si. Kona tilga ham den første gangen, men fant at forholdene hans verken var kortvarige eller flyktige. De to ble skilt i 1911, og så giftet han seg ganske fort med sin elskerinne Elly. Det var Elly, skuespilleren Elida Simonsen, som svingte champagneflasken på Eydehavn i 1913.
– Hadde Sam Eyde noen tanker rundt arbeidernes velferd og at de skulle bo greit i Eydehavn?
– Absolutt! Nå lå det nok i konsesjonsvilkårene, og det var bedriftene som bygget boligene. Men ut fra erfaringene fra Rjukan og Notodden så han at dette var viktig. Både Arendal Smelteverk og Nitriden var høyteknologiske bedrifter. Den kompetansen de ansatte fikk, ville bedriftene beholde, sier bestyreren på Eydehavnmuséet.
Resultatet var at mange familier ble i disse boligene i generasjoner. Begge bedriftene bygde arbeiderboliger med høy standard. Her fikk beboerne leiligheter med strøm til belysning, rennende, kaldt vann og vannklosett i kjelleren. Noe som slett ikke var en selvfølge den gang.
BLE SKJØVET UT
Selv om Sam Eyde var vant til å ferdes i de øvre sosiale lag, var han også opptatt av sine arbeidere. På Radio Rjukans nettsider leser vi at han var en streng sjef som forlangte høy arbeidsmoral. Men han var også lyttende og rettsindig, rundhåndet og generøs. Samtidig var han ikke redd for å ta æren for ting.
I 1908 var det storstreik på Rjukan. Den varte i tre måneder, og frontene var steile. Men Sam Eyde valgte å melde Norsk Hydro ut av Norsk Arbeidsgiverforening slik at Hydro kunne gi sine arbeidere den minstelønnen de krevde, på fem kroner dagen.
– Hjertebarna hans var Rjukan og Notodden, og han oppholdt seg lite her på Eydehavn. Sam Eyde var stadig på farten og satte i gang nye prosjekter. Han engasjerte seg på så mange fronter at han kom i konflikt med sine egne bedrifter. Han startet selskaper som kunne bli en form for konkurrenter. Samtidig var han ikke glad i papirarbeid. Styret i Norsk Hydro krevde en tilstedeværelse som han ikke klarte å oppfylle, fordi han var videre i tankegangen, forteller Urfjell Lofstad.
Sam Eyde ble skjøvet mer og mer ut. I 1916 forlot han direktørstolen i Elektrokjemisk. I 1917 ble han avsatt som generaldirektør i Norsk Hydro. Det ble en slags styrt avgang. Utad var det han selv som trådte ut, men innad ble han avsatt.
Det vokste en mistenksomhet rundt ham. Var avgjørelsene hans for bedriftenes ve og vel eller egen vinning? Uansett var han ennå noen år med i styret i Norsk Hydro og opptrådte som redningsmann, trolig tre ganger. Blant annet var han villig til å gå vekk fra lysbuemetoden og over til den billigere Haber-bosch-metoden.
FIKK KJEMPEFALLSKJERM
Sam Eyde fikk en kjempefallskjerm da han sluttet som generaldirektør i Norsk Hydro. For pengene kjøpte han Sem hovedgård i Vestfold og førte det fram til et mønsterbruk. Et par år satt han på Stortinget for Høyre. Vintrene tilbrakte han og familien på Rivieraen, i en elegant villa ved Cap d’antibes. Her skrev han sitt forsvarsverk, en stor selvbiografi.
Og Eydehavn? Jo, her vokste det opp et samfunn med Folkets Hus, stor 1. maifeiring, kinolokale, mange foreninger og et rikt religiøst liv. I mange år var Eydehavn et samfunn for seg selv, med alt fra meieri til baker.
Nitriden la ned i 1975. Nå holder AS Nymo til der. Arendal Smelteverk, nå en del av Saint Gobain-konsernet, har fortsatt virksomhet, men sterkt redusert.
Eydehavn er blitt mer og mer som en vanlig utkant til Arendal. De lokale tilbudene er borte, sist forsvant banken. Nå er Coop-en enslig svale igjen av butikkene. Men en forandring er kanskje på vei.
– Arendal kommune har flyttet havneområdet sitt ut hit, og vi håper at dette vil skape ny virksomhet etter hvert, sier Urfjell Lofstad.