Man­nen med på­gangs­mo­tet

Han had­de en sjel­den stå på-vil­je. Sam Ey­de kas­tet seg ut i det ene fore­ta­ket etter det and­re. Ikke rart han ble kåret til det 20. år­hund­rets grün­der i Nor­ge. I fjor var det 150 år si­den han ble født.

Faedrelandsvennen - - VITEN - JOSTEIN BLOKHUS

–Sam Ey­de var en mann med sto­re kunn­ska­per. Og han var flink til å hen­te inn folk med fag­kunn­skap og som had­de tro på det han la fram. Ey­de sat­te i gang nye pro­sjek­ter og had­de sto­re vyer. Mye pen­ger - og mye sto på spill – hele ti­den!

Det­te sier Hel­le Ur­fjell Lof­stad, be­sty­rer på Eyde­havn Musé­et i Aren­dal. Vi sit­ter i et hyg­ge­lig kjøk­ken i en av ar­bei­der­bo­li­ge­ne som ble byg­get på ste­det som bæ­rer Ey­des navn. En­tu­si­as­ter bak musé­et har sam­let sam­men alt fra bord og sto­ler til tal­ler­ke­ner og kaffe­kver­ner for å føre lei­lig­he­ten til­ba­ke til den gang den lil­le «byen» var ny, i 1913.

Den gam­le skips­byg­gings­byg­da het egent­lig Nes. Og det var noe sym­bolsk over at inn­vi­el­sen av Eyde­havn 12. juli 1913 skjed­de som en sta­bel­av­løp­ning. Sam Ey­des kone num­mer to, El­ly, sto i hvit kjo­le og kas­tet champagne­flas­ken mot Nitri­dens bas­seng­mur og øns­ket ste­det hell og lyk­ke.

Året før had­de mar­kert star­ten på to vik­ti­ge sel­ska­per. 12. mars 1912 ble A/S Aren­dal Smelte­verk stif­tet, med nors­ke og tys­ke ei­ere. Ver­ket skul­le pro­du­se­re slipe­stof­fe­ne si­li­sium­kar­bid og kuns­tig ko­rund. Og 20. au­gust var tu­ren kom­met til stif­tel­se av Det Nors­ke Nitri­dak­tie­s­el­skab – «Nitri­den» - med frans­ke og nors­ke in­ter­es­ser.

Da Eyde­havn fikk sitt navn i strå­len­de som­mer­vær i 1913, var det sto­re Bøy­le­foss kraft­verk fore­lø­pig byg­get ut for 20.000 heste­kref­ter. Smelte­ver­ket kun­ne be­gyn­ne pro­duk­sjo­nen, mens «Nitri­den» hang litt etter. Uan­sett ble ste­det inn­viet un­der sto­re fest­lig­he­ter. To damp­bå­ter før­te 400 gjes­ter fra Aren­dal ut Trom­øysun­det til det flagg­smyk­ke­de Aren­dal Smelte­verk.

Li­vet er fullt av til­fel­dig­he­ter. Og det var på nip­pet at Sam Ey­de ikke vil­le ha vært til ste­de på «då­pen» i det hele tatt. Som den be­ty­de­li­ge mann han var, had­de han blitt in­vi­tert med på jom­fru­tu­ren til «Ti­ta­nic» året før. Som kjent fikk den et ublidt møte med et is­fjell.

Sam Ey­de var blitt for­sin­ket i Pa­ris og dro i ste­det over med «Mau­re­ta­nia». Om­bord fikk han høre om tra­ge­di­en, og på tu­ren over At­lan­te­ren la han en plan for pa­trul­je­rings-og vars­lings­tje­nes­te med tan­ke på de livs­far­li­ge is­fjel­le­ne. Han møt­te selv opp til hø­rin­ge­ne etter for­li­set og pre­sen- ter­te pla­ne­ne, som visst­nok skal ha vært med­vir­ken­de til den sei­ne­re opp­ret­tel­sen av US Coast Guard!

MIDT I STORBORGERSKAPET

Sam – egent­lig Sa­mu­el - Ey­de var ikke ukjent med det ma­ri­ti­me. Han var født i Aren­dal i 1866, i seil­sku­te­nes stor­hets­tid. Det be­røm­te krak­ket lå ennå 20 år fram i tid. Fra hjem­met ved Malm­bryg­ga, midt i by­ens sen­trum, var det maste­top­per å se så langt øyet rakk.

Fa­ren, som også het Sa­mu­el, var skips­re­der, og mo­ren, Elina Chris­ti­ne Ama­lie Step­han­sen, var fra en av by­ens ri­kes­te fa­mi­li­er. Un­ge Sam voks­te opp i et so­lid stor­bor­ger­skap.

– Fa­ren var tysk kon­sul, og de had­de sta­dig tys­ke ma­rine­sol­da­ter og and­re på be­søk. Un­ge Sam ble vant til å fre­kven­te­re men­nes­ker som snak­ket tysk, og han ble en del av høy­bor­ger­ska­pet. Det­te ga ham stor selv­sik­ker­het. I til­legg var mo­ren opp­tatt av å lære ham hvor­dan han skul­le opp­fø­re seg blant det øvre sjikt i sam­fun­net. Det­te skul­le sei­ne­re gi ham man­ge kon­tak­ter, sier Hel­le Ur­fjell Lof­stad.

Men ennå fikk han være barn en stund. Han byg­get sin egen lil­le gym­nas­tikk­sal i bak­går­den der han had­de ulike turn­ap­pa­ra­ter han had­de la­get selv.

En av hans sto­re in­ter­es­ser var fug­ler. Han had­de både ka­nari­fug­ler, dom­pa­per og si­si­ker i sam­lin­gen – alle le­ven­de! Rik­tig liv­lig ble det på rom­met da han en jul fikk inn et gran­tre og fug­le­ne fikk fly fritt om­kring.

Det var nær­mest forut­be­stemt av Sams liv skul­le ha noe med sjø­en å gjø­re. Men nei, han had­de and­re pla­ner. Etter en pe­rio­de som ka­dett på Krigs­sko­len gikk tu­ren til Tysk­land. På Tech­nische Hoch­schule i Ber­lin ble han di­plom­in­ge­ni­ør in­nen byg­nings­fag. Han ble i sju år i lan­det der han var med på ut­for­min­gen av jern­bane­sta­sjo­ner og havne­an­legg. I 1898 dro han til Kris­tia­nia og star­tet sitt eget in­ge­ni­ør­kon­tor.

Ey­de var in­ter­es­sert i nors­ke vann­fall. Han al­li­er­te seg med penge­ster­ke svens­ker, brød­re­ne Knut og Mar­cus Wal­len­berg og de­res in­ves­te­rings­bank. Re­sul­ta­tet var kjøp av Vam­ma i Glom­ma og Rju­kan­fos­sen.

DET VIK­TI­GE MØTET

Så – 13. fe­bru­ar 1903 – skjed­de det: Ett av de vik­tigs­te treff over et mid­dags­bord som har fun­net sted i Nor­ge.

– Det ble et skjell­set­ten­de møte da han traff fy­sikk­pro­fes­sor Kris­ti­an Birke­land un­der en mid­dag. Det Sam Ey­de treng­te for å pro­du­se­re sal­pe­ter, kuns­tig gjød­sel, var mye ener­gi. Da sa Birke­land: «Det kan jeg gi deg!» sier Ur­fjell Lof­stad.

Sam­men pøn­sket de ut lys­bue- el­ler Birke­land-ey­de-me­to­den, der man bandt ni­tro­ge­net i luf­ten og på den må­ten kun­ne lage sal­pe­ter­syre og pro­du­se­re kunst­gjød­sel. Nå skjed­de alt fort. I 1904 ble Elek­tro­kje­misk – Elkem – dan­net med nors­ke og svens­ke pen­ger, og i 1905 var det tid for Norsk Hydro med fransk, svensk og noe norsk ka­pi­tal.

– Sam Ey­de var i ut­lan­det og hen­tet inn ka­pi­tal. Det var ka­pi­tal­tør­ke i Nor­ge. Etter krak­ket i Aren­dal i 1886 og Kris­tia­nia i 1899 var folk til­bake­hold­ne. Men i ut­lan­det var de iv­ri­ge på å in­ves­te­re, sier Ur­fjell Lof­stad. Og leg­ger til:

MED VENNINNER På SI

– Han had­de en vold­som krea­ti­vi­tet. Hans førs­te kone, svens­ke An­na Ul­rik­ka Mör­ner, sa at han var «ovan­ligt fore­tak­sam och liv­lig». De førs­te åre­ne var alt fryd og gam­men mel­lom de to. Men etter hvert dis­tan­ser­te han seg fra hen­ne og bar­na. Og had­de

to for­hold på si. Kona til­ga ham den førs­te gan­gen, men fant at for­hol­de­ne hans ver­ken var kort­va­ri­ge el­ler flyk­ti­ge. De to ble skilt i 1911, og så gif­tet han seg gans­ke fort med sin els­ker­in­ne El­ly. Det var El­ly, skue­spil­le­ren Eli­da Si­mon­sen, som sving­te champagne­flas­ken på Eyde­havn i 1913.

– Had­de Sam Ey­de noen tan­ker rundt ar­bei­der­nes vel­ferd og at de skul­le bo greit i Eyde­havn?

– Ab­so­lutt! Nå lå det nok i kon­se­sjons­vil­kå­re­ne, og det var be­drif­te­ne som byg­get bo­li­ge­ne. Men ut fra er­fa­rin­ge­ne fra Rju­kan og No­tod­den så han at det­te var vik­tig. Både Aren­dal Smelte­verk og Nitri­den var høy­tek­no­lo­gis­ke be­drif­ter. Den kom­pe­tan­sen de an­sat­te fikk, vil­le be­drif­te­ne be­hol­de, sier be­sty­re­ren på Eyde­havn­musé­et.

Re­sul­ta­tet var at man­ge fa­mi­li­er ble i dis­se bo­li­ge­ne i ge­ne­ra­sjo­ner. Beg­ge be­drif­te­ne byg­de ar­bei­der­bo­li­ger med høy stan­dard. Her fikk be­boer­ne lei­lig­he­ter med strøm til be­lys­ning, ren­nen­de, kaldt vann og vann­klo­sett i kjel­le­ren. Noe som slett ikke var en selv­føl­ge den gang.

BLE SKJØVET UT

Selv om Sam Ey­de var vant til å fer­des i de øvre so­sia­le lag, var han også opp­tatt av sine ar­bei­de­re. På Ra­dio Rju­kans nett­si­der le­ser vi at han var en streng sjef som for­lang­te høy ar­beids­mo­ral. Men han var også lyt­ten­de og rett­sin­dig, rund­hån­det og ge­ne­røs. Sam­ti­dig var han ikke redd for å ta æren for ting.

I 1908 var det stor­streik på Rju­kan. Den var­te i tre må­ne­der, og fron­te­ne var stei­le. Men Sam Ey­de valg­te å mel­de Norsk Hydro ut av Norsk Ar­beids­gi­ver­for­ening slik at Hydro kun­ne gi sine ar­bei­de­re den minste­løn­nen de krev­de, på fem kro­ner da­gen.

– Hjerte­bar­na hans var Rju­kan og No­tod­den, og han opp­holdt seg lite her på Eyde­havn. Sam Ey­de var sta­dig på far­ten og sat­te i gang nye pro­sjek­ter. Han en­ga­sjer­te seg på så man­ge fron­ter at han kom i kon­flikt med sine egne be­drif­ter. Han star­tet sel­ska­per som kun­ne bli en form for kon­kur­ren­ter. Sam­ti­dig var han ikke glad i pa­pir­ar­beid. Sty­ret i Norsk Hydro krev­de en til­stede­væ­rel­se som han ikke klar­te å opp­fyl­le, for­di han var vi­de­re i tanke­gan­gen, for­tel­ler Ur­fjell Lof­stad.

Sam Ey­de ble skjøvet mer og mer ut. I 1916 for­lot han di­rek­tør­sto­len i Elek­tro­kje­misk. I 1917 ble han av­satt som ge­ne­ral­di­rek­tør i Norsk Hydro. Det ble en slags styrt av­gang. Utad var det han selv som tråd­te ut, men inn­ad ble han av­satt.

Det voks­te en mis­tenk­som­het rundt ham. Var av­gjø­rel­se­ne hans for be­drif­te­nes ve og vel el­ler egen vin­ning? Uan­sett var han ennå noen år med i sty­ret i Norsk Hydro og opp­tråd­te som red­nings­mann, tro­lig tre gan­ger. Blant an­net var han vil­lig til å gå vekk fra lys­bue­me­to­den og over til den bil­li­ge­re Ha­ber-bosch-me­to­den.

FIKK KJEMPEFALLSKJERM

Sam Ey­de fikk en kjempefallskjerm da han slut­tet som ge­ne­ral­di­rek­tør i Norsk Hydro. For pen­ge­ne kjøp­te han Sem ho­ved­gård i Vest­fold og før­te det fram til et møns­ter­bruk. Et par år satt han på Stor­tin­get for Høy­re. Vin­tre­ne til­brak­te han og fa­mi­li­en på Ri­vie­ra­en, i en ele­gant vil­la ved Cap d’anti­bes. Her skrev han sitt for­svars­verk, en stor selv­bio­gra­fi.

Og Eyde­havn? Jo, her voks­te det opp et sam­funn med Fol­kets Hus, stor 1. mai­fei­ring, kino­lo­ka­le, man­ge for­enin­ger og et rikt re­li­giøst liv. I man­ge år var Eyde­havn et sam­funn for seg selv, med alt fra mei­e­ri til ba­ker.

Nitri­den la ned i 1975. Nå hol­der AS Nymo til der. Aren­dal Smelte­verk, nå en del av Saint Go­bain-kon­ser­net, har fort­satt virk­som­het, men sterkt re­du­sert.

Eyde­havn er blitt mer og mer som en van­lig ut­kant til Aren­dal. De lo­ka­le til­bu­de­ne er borte, sist for­svant ban­ken. Nå er Coop-en ens­lig sva­le igjen av bu­tik­ke­ne. Men en for­and­ring er kan­skje på vei.

– Aren­dal kom­mu­ne har flyt­tet havne­om­rå­det sitt ut hit, og vi hå­per at det­te vil ska­pe ny virk­som­het etter hvert, sier Ur­fjell Lof­stad.

FOTO: JOSTEIN BLOKHUS

Eyde­havn Musé­et ble opp­ret­tet i 1982 i en av de gam­le ar­bei­der­går­de­ne fra 1913. Ved hjelp av Riks­an­tik­va­ren kom man fram til de opp­rin­ne­li­ge far­ge­ne på veg­ge­ne, og møb­ler og gjen­stan­der ble sam­let inn. Her har be­sty­rer Hel­le Ur­fjell Lof­stad satt seg godt til ret­te på det hyg­ge­li­ge kjøk­ke­net – med inn­lagt kaldt vann og ved­kom­fyr.

«In­du­stri­ar­bei­de­ren» av Svein To­re Klep­pan ble av­du­ket i 1983.

Det var van­lig med arve­de møb­ler, her er nok stue­møb­ler og skjenk fra 1880-el­ler 90-åre­ne. Man­ge stuer sto «på stas», and­re ble leid ut til ung­ka­rer som job­bet på fab­rik­ke­ne. Eyde­havn had­de den ver­ste trang­bodd­he­ten i Aren­dals-re­gio­nen til opp på 1960-tal­let.

Uten­for de små­ru­te­te vin­du­ene ser vi noen av de and­re mur­går­de­ne som ble reist i Eyde­havn rundt 1913. Det var opp­rin­ne­lig to el­ler fire lei­lig­he­ter i hvert bygg, nå er fle­re slått sam­men.

Mu­se­ums­ven­ne­ne har klart å sam­le en im­po­ne­ren­de meng­de hus­ge­råd, fra skå­ler og vek­ter til kake­for­mer og melke­spann.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.