På vakt.

Luk 21-34-38

Jeg er midt i en lang reise for tiden. En reise jeg har gjort før. En reise jeg elsker. En reise gjennom et av de mektigste verkene i verdenslitteraturen: Tolkiens «Ringenes Herre». En lang historie om et følge som er på reise med et oppdrag. I et barskt landskap og med fiender på alle kanter. Om de i det hele tatt kan unne seg litt nattesøvn, så er det viktig å sette ut vakt. For onde makter kan komme fra alle kanter og når de minst venter det.

Livet er en reise. En reise gjennom vakre sommerhager og kalde vinterlandskap, som Haldis Reigstad sier i et dikt. Fastetida er en reise. En slags ørkenvandring gjennom et barskt landskap med påskefesten som målet der fremme. Enhver som er på reise, må hele tiden være på vakt. Kjører vi bil, så er alle sanser våkne, for å unngå å bli skadet eller volde skade. Det er farlig å sovne ved rattet.

«Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare». Det er advarselen Jesus gav folket i Jerusalem den gangen, og som han gir oss i dag. «Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende.» Det er fastetidas gave og mulighet til oss. En sjanse til å dempe ned all den støyen vi hele tiden omgir oss med, alle bekymringer og fristelser vi kaster bort så mye tid på, og søke inn i stillheten. Der vi kan få kjenne at Gud er nær oss, i oss, rundt oss hele tiden. «Stillhet skaper tilstedeværelse» skriver Hilde Sanden-bjønnes. «Tilstedeværelsen i det som deles, er aktivt helende.» Stillheten lærer oss å lytte. Stillheten helbreder. Vårt forhold til vår Gud og vårt forhold til våre medmennesker. Stillheten lærer oss å være på vakt.