Gleder og bekymringer i det flerreligiøse samfunn
Tidligere var det tro utenfor statskirken som ble uglesett, nå er det tro utenfor kristendommen. Klarer vi å godta hverandres tro?
Når frykten styrer, så kan det gå så veldig galt.
Jeg leste et leserinnlegg her i avisen for noen uker siden som gjorde narr av dialoger i regi av FTL (Forum for tro og livssyn) og kalte det «harmløse, høflige og overfladiske dille- dalle-samtalene i regi av sammenslutningen «Tro og livssyn».
Det var Arne Tumyr som skrev dette 2. mars.
Jeg likte denne måten å ordlegge seg på, og jeg tenkte at det er jo akkurat det vi gjør her i Forum for Tro og Livssyn, som består av 12 forskjellige tro- og livssynsorganisasjoner. Vi øver oss på å være sammen, respektere hverandre, godta hverandre, lytte til hverandre. Og vi vil gjerne høre hverandres syn på forskjellige saker som er i tiden akkurat nå.
Det synes vi at byens borgere også skulle få høre, derfor arrangerer vi bl.a. åpne dialogmøter på biblioteket.
Saken er jo den at mangfoldet i tro, raser, meninger osv., har kommet for å bli. Vi kan ikke skru tiden tilbake da vi hadde én tro her i landet, da all tro var underlagt statskirken. Alle vi som tilhører en frikirke, har hørt om hvordan det var å stå utenfor det gode selskap - for ikke så veldig man- ge år siden.
Dissentere, ble de kalt, og kunne ikke være lærere eller ha offentlige stillinger fordi de ikke var medlemmer av statskirken. De ble på mange måter sett ned på i samfunnet. De var annerledes. Men de beholdt stolt sin tro gjennom dette.
Vi ønsker ikke den tiden tilbake, men nå er det andre som er utenfor.
Jeg husker hvordan jeg, som helt ny prest i Metodistkirken i Kristiansand, hørte om FTL for første gang da menigheten vår fikk forespørsel om å være med. Jeg husker usikkerheten for å møte annerledes troende, og mennesker uten tro. Jeg husker også hvor spennende det var å bli kjent med muslimer, buddhister, humanetikere og andre troende, som var så forskjellig fra meg.
Jeg er kristen og prest, metodist er her i underordnet betydning, og jeg ønsker selvsagt at flest mulig skal bli kjent med den samme Gud som jeg tilber. Samtidig som jeg er klar over at jeg møter annerledes troende og skal leve sammen med dem. De kan være like sterke i sin overbevisning, men det svekker ikke min tro. Ikke alle skjønner dette, ikke alle kristne heller. De er redde for å bli påvirket, for å bli utsatt for andres tro. De er redde for det som er annerledes.
Noe som ble vanskelig for meg og vår menighet, var under forberedelsene til Sacra Art i fjor. Vi skulle arrangere Fredsmesse i Metodistkirken med lesning av tekster fra de forskjellige tro- og livssynene i FTL. Men her gikk vi altfor langt, mente mange utenfor menigheten, og de likte ikke hva som skulle skje i kirken.
Men vi trenger kunnskap om hverandres tro, vi trenger å møtes først og fremst som mennesker. Ellers kan det som her, skape unødvendige spenninger.
Og så handler det ikke om religionsblanding, å be sammen eller ha åndelige møter sammen, slik noen er redd for. Det handler om å være sammen, lytte til hverandre, spise sammen og nyte. Nyte var et ord vi brukte mye da vi planla Sacra Art. Innleggene på Facebook til meg eller som omhandlet meg, var ikke nådige. Selv om jeg satt med programmet, visste hvem som skulle være med (for jeg hadde spurt dem) og hva de skulle lese, synge, spille, danse osv., så uttalte de seg så skråsikkert om hva de trodde skulle skje. Nemlig at vi skulle be sammen og blande religionene. Og det overrasket meg og såret meg at mennesker jeg kjente, uten å snakke med meg, kunne skrive slik. De som skrev disse innleggene var sikre på at her skulle vi åpne opp for religionsblanding og kanskje enda verre ting. Jeg må bare skyte inn her at arrangementet ble vellykkede, men det ga meg noe å tenke på.
Når frykten styrer, så kan det gå så veldig galt.
Mennesker vi møter, alle mennesker, fortjener å bli elsket og respektert, uansett hvilken tro eller livssyn de har. Det er det grunnleggende i kristen tro. Det er ikke slik i alle land. I mange land blir minoriteter forfulgt for sin tro. Vi skjønner at dette er veldig galt.
Landet vårt blir rikere ved et mangfold i mange retninger og vi skal være tydelige på det. Verden er ikke bare svart/hvit, en sak har alltid flere sider og nyanser. Vi mister ikke noe når vi åpner oss og lytter til de andre. Det beriker oss og lar oss se flere nyanser.
Det var ikke naturlig for meg å søke kontakt med annerledes troende, men gjennom arbeidet i FTL har jeg lært meg å respektere og glede meg over annerledes troende.
Verden er mye større enn jeg kan se.
Det er min Gud også. Derfor vil jeg dille-dalle litt mer.