Fjorårets nyhet og fjellvettregler
Et blankt ark stirrer mot meg fra Mac´en. En hvit invitasjon fra en venn jeg en gang kjente. Ord pleide å strømme ut av tankene mine så fort at fingrene slet med å holde følge på tastaturet. Slik er det ikke lenger.
Det finnes ikke lenger et parti å stemme på for oss som ønsker en visjonær og solidarisk asylpolitikk.
Landet mitt har forandret seg. Jeg føler meg som en fremmed. Usikker på om jeg snakker riktig språk.
Har du også lagt merke til det? Hvordan vi har endret oss litt etter litt? Hvordan resignasjonen kommer snikende. Etterfulgt av en ny form for forståelse.
For første gang i mitt liv, forstår jeg hvordan politiske ledere gradvis kan flytte grensene for hvordan en viss gruppe mennesker kan behandles. For første gang i mitt liv, forstår jeg hvordan frykt kan lamme en nasjon. For første gang i mitt liv, forstår jeg hvordan seks millioner jøder kunne bli drept mens et helt kontinent så på. Ja, jeg vet at vi ikke er der igjen. Enda. Men vi er ikke så langt unna lenger.
Mennesker er tilpassingsdyktige. Det er vår sterkeste og vår svakeste side. Akkurat nå er vi blitt rågode på å tilpasse oss virkelighetsoppfatningen om at det ikke er plass til flere flyktninger i den hermetisk lukkede velferdsboblen vår. I året som har gått siden Tyrkia godtok å stoppe flyktningstrømmen på våre vegne, har nyhetsbildet gått videre. Vi er blitt opptatt av andre ting: Når kan Therese Johaug få konkurrere igjen? Hva er vårens beste slankekurer? Og kan niqabkledde kvinner få seg en kontorjobb – eller bør de holdes usynlige innenfor hjemmets fire vegger i fullstendig økonomisk avhengighet av sine ektemenn? (I frihetens og likestillingens navn, selvfølgelig!) D essuten er det er valgår. Det er nå politikerne våre skal fortelle oss hva de virkelig brenner for. Hvorfor vi skal stemme på akkurat dem. De lokker med løfter om skattelette, ulvejakt, gratis SFO og retten til å drikke pils i parken. Ikke et eneste parti sier det de alle sammen burde sagt: At den eneste saken som betyr noe akkurat nå, er hvordan vi behandler mennesker på flukt.
Penger er makt. Grunnet ren flaks har Norge mye penger. Oljefondet gir politikerne i det lille landet vårt unike og enorme muligheter for global påvirkning. Erna Solberg kunne med største selvfølge skrevet seg selv inn i historiebøkene sammen med Angela Merkel og Justin Trudeau som lederne som inspirerte hele den vestlige verden til en god felles løsning på flyktningkrisen. En skikkelig norskinspirert dugnad. I stedet har regjeringen gjort Norge blitt et foregangsland for legitimering av brutale brudd på basale menneskerettigheter.
Vi vet alle at 65 millioner mennesker er på flukt. Jada. Og vi vet at mange av dem dør på grunn av våre stengte grenser. Hver dag. Ja, vi vet det. De dør igummibåter som synker. I flyktningleirer med desperate forhold. I bombeangrep på steder vi selv frarådes å reise til - men som vi likevel returnerer barn til. Vi vet alt dette, og vi er drittlei av å høre om det. Drittlei. Vi er ferdige med flyktningkrisen nå. Den er fjorårets nyhet.
Vi har alle tatt denne diskusjonen en gang for mye. Vi vet hvordan den fortsetter: Vi kan ikke hjelpe alle. Vi vil ikke ha tyske tilstander i Norge. Masseinnvandringen truer med å ødelegge vår kultur. Det er naivt å tro noe annet.
Naivt? Er det virkelig det? E r det naivt å mene at selv om vi ikke kan hjelpe alle, har vi en plikt til å hjelpe så mange som mulig? Er det naivt å mene at de konturene av tyske tilstander vi ser i dag, er av en art vi absolutt ikke ønsker en gjentakelse av i verdens historie? Er det naivt å mene at kulturen vår ikke først og fremst trues av masseinnvandring, men av navlebeskuelse i sin mest ekstreme form? Er det naivt å tro at en del av de menneskene vi bevisst returnerer til krig, en gang kan komme tilbake med et ønske om å skade oss? Er det naivt å tro at det på lang sikt er bedre å fjerne terroristers rekrutteringsgrunnlag, enn å mate det? Eller at mennesker blir sterkere om vi står sammen? Hvis dette er naivt, så skal jeg tviholde på naiviteten min. Akkurat nå er den alt jeg har, for jeg kjenner ikke landet mitt igjen. Og jeg kjenner ikke igjen meg selv heller.
Hvordan ble jeg en av dem som stilletiende sitter og ser på at mennesker sendes tilbake til krig? Hvordan ble vi den gjengen som ser levende strømming av hva som skjer på andre siden av Middelhavet uten at det lenger engasjerer oss? Hvordan ble vi så tafatte? Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde. Det gikk så sakte at jeg nesten ikke la merke til det. Men en ting er sikkert: Mennesker fortsetter å dø. Hver dag. Om mange nok hadde stått sammen, kunne vi ha stoppet det. Men vi gjør ikke det. Og vi kan aldri i ettertid komme og påstå at vi ikke visste. O m høyrepopulister vinner valg eller ikke, har de uansett akkurat nå vunnet kampen om politikken. Det finnes ikke lenger et parti å stemme på for oss som ønsker en visjonær og solidarisk asylpolitikk. Skal vi klare å endre på det, må vi fortsette å være naive nok til å tro at ord kan skape virkelighet. Vi må fortsette å lete etter de riktige ordene. Også når vi er usikre på om vi fremdeles snakker et språk som blir forstått.
Det nærmer seg påske, høytid og tid for refleksjon. Fjellvettreglene gir meg et ørlite håp om at politikken vi har latt utvikle seg kan reverseres. Vi er tross alt et land fullt av mennesker som har fått disse ordene inn med morsmelken: Vend i tide, det er ingen skam å snu!