Noe må dø.

Faedrelandsvennen - - NÆRT - HÅ­KON BORGENVIK, sokne­prest Flek­ker­øy

Joh 12,20-28

Det lig­ger der hver gang vi pas­se­rer. En gang i sin ung­dom stod det rakt og stolt. Helt til en storm blås­te det over­ende, rev det opp med rot. Slik end­te det­te unge eike­tre­et sitt liv. Si­den har det lig­get der som et vit­nes­byrd for pi­le­grim­mer som pas­se­rer på vei ned mot den en­gels­ke øst­kys­ten, med The Ho­ly Is­land i sik­te der ute i ha­vet. Med rota i væ­ret, og stam­men skrå­nen­de mot bak­ken. Det som er spen­nen­de, er at opp av den­ne lig­gen­de stam­men, vokser det fle­re nye, små trær. Det har med åre­ne blitt til en vak­ker, na­tu­rens skulp­tur. Hver gang vi pas­se­rer, er dis­se av­leg­ger­ne blitt stør­re. Slik er li­vets lo­ver. Noe må dø for at noe nytt skal vokse frem.

Li­vets lo­ver, na­tu­rens lo­ver er ikke noe an­net enn Ska­pe­rens egne lo­ver. Stort sett gjel­der det sam­me i Guds Rike, som i na­tu­ren. Noe må dø for at noe nytt skal vokse frem. «Ti­men er kom­met da Men­neske­søn­nen skal bli her­lig­gjort» sier Je­sus. Hvor­dan da? Jo, ved å dø. Det er det sto­re pa­ra­dok­set, det sto­re mys­te­ri­et. Det er ved sin pine­ful­le, ned­ver­di­gen­de død at Men­neske­søn­nen blir her­lig­gjort. Noe må dø. Den­ne gan­gen er det Guds egen Sønn. «Hvis ikke hvete­kor­net fal­ler i jor­den og dør, blir det ba­re det ene kornet. Men hvis det dør, bæ­rer det rik frukt.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.