Noe må dø.

Joh 12,20-28

Det ligger der hver gang vi passerer. En gang i sin ungdom stod det rakt og stolt. Helt til en storm blåste det overende, rev det opp med rot. Slik endte dette unge eiketreet sitt liv. Siden har det ligget der som et vitnesbyrd for pilegrimmer som passerer på vei ned mot den engelske østkysten, med The Holy Island i sikte der ute i havet. Med rota i været, og stammen skrånende mot bakken. Det som er spennende, er at opp av denne liggende stammen, vokser det flere nye, små trær. Det har med årene blitt til en vakker, naturens skulptur. Hver gang vi passerer, er disse avleggerne blitt større. Slik er livets lover. Noe må dø for at noe nytt skal vokse frem.

Livets lover, naturens lover er ikke noe annet enn Skaperens egne lover. Stort sett gjelder det samme i Guds Rike, som i naturen. Noe må dø for at noe nytt skal vokse frem. «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort» sier Jesus. Hvordan da? Jo, ved å dø. Det er det store paradokset, det store mysteriet. Det er ved sin pinefulle, nedverdigende død at Menneskesønnen blir herliggjort. Noe må dø. Denne gangen er det Guds egen Sønn. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»