Fellesmarkedet i Europa 2017
Den 25. mars d.å. skriver styremedlem Jacob Haugmoen Handegård i Kristiansand Europeiske Ungdom en påminnelse om Norges Eu-forhold.
I1994 ble vi velgere i Norge utfordret til ny folkeavstemning om forholdet til Europa. Den Europeiske Union (EU) var blitt utviklet fra handelskonseptet til EF som var markedøkonomisk.
Vi eldre husker folkeavstemningen i 1972 om Fellesmarkedet i Europa (EF). Dengang var det også handel og økonomi det handlet om, samt etnisitet. Et knapt flertall på omlag 52 % stemte nei til EEC dengang. Norge hadde keynsiansk blandingsøkonomi som tillot en kontrollert markedsøkonomi samtidig som at staten var monopol kapitalist. Velferdssamfunnet i Norge er et godt samfunn. Fordelingen fra statens (BNP) finanskasse ble valgte politikeres budsjettspolitikk. Arbeidsløsheten har vært en stor utfordring i Norge i lengre tid, samt velferd for syke og vanskeligstilte, og sosialpolitiske organisasjoner arbeidet intenst og hardt for sosiale reformer allerede i 1968, to år etter at retten til folketrygd var innført.
Men etter 1994 hadde Eu-administrasjonen i Belgia (Brüssel) blitt sterkt byråkratisert ved at offentlige etater skulle samarbeide interkontinen- talt i Europa, som en føderal Union. Dette føderale Europa ble forsøkt avbyråkratisert ved subsidaritetsprinsippet, men engelskmennene med den konservative statsminister Cameron var misfornøyde, og Brexit ble en endring i Storbritannias relasjon til EU i 2016.
Eu-parlamentet består av valgte representanter fra ulike politiske partier, men slik Kristiansand Europeisk Ungdom påpeker, så har ikke Norge representanter i Eu-parlamentet. Grunnen er at norsk folkeavstemning i 1994 ga nei som resultat på landsbasis i Norge. Styremedlem Jacob Haugmoen Handgård gir inntrykk av at EU har en helhetlig politikk i viktige politiske temaer og kriser som f.eks. klimagasser og flyktningstrøm. Det er verdt å understreke at EU er føderalt.
Det er bra at unge medmennesker er engasjert i Norges holdning til nabolandene og andre handelspartnere i verden. Island og Norge har til felles norrøn historie, og er begge Efta-land. Andre nordiske land er i EU, og det betyr at de respektive land er representert i Eu-parlamentet sammen med sine statsoverhoder.
Men staten tjener også penger på salg av energi, matvarer og andre råvarer, i tillegg til beskatningen. Et eksempel kan være eksport av strøm til EU. Norsk fornybar energi som er vannkraft, selges til EU, og dette fører til at strømmen for norske borgere blir dyrere. Strømleverandørene påstår kun at det er lite vann i fjellfossanleggene. Forstå det den som vil.
I nei-landet Norge er det blitt «dyrtid». Dyrtiden har norske myndigheter forårsaket sjøl. Nei-landet Norge har sjølrådrett, men nei-folket er visst griskere enn vi aner. Matvarepriser, offentlige tjenester og egenandeler i helsevesenet øker og øker. Staten som kapitaleier utgjør offentlig økonomi, både inntekter og utgifter samt beskatning av næringer og personer.
Det at Norge ikke er i den politiske Eu-arena, er en politisk sak. Men økonomisk er Norge aktiv i relasjon til EU sine markeder via Eøs-avtalen. Prosessene i relasjoner innen EU og rundt EU utgjør sterke brytninger. Dette fører til at den gamle Ef-diskusjonen igjen er aktuell, slik Kristiansand Europeisk Ungdom skriver i Fædrelandsvennen lørdag 25. mars 2017. Et nei er et nei. Kanskje Norge kan lede an i handelsrelasjoner som et Efta-land i den globaliserte økonomien?
❞ Nei-landet Norge har sjølrådrett, men nei-folket er visst griskere enn vi aner.