SEND INN

som beskyldes for å ha jevnlige, hemmelige møter med rådmannen, også må fratre for å ivareta en slags balanse siden ordføreren ikke får lov til å være til stede. Forstå det den som kan.

Kommunestyret vedtok til slutt forslaget fra Bernt Ludvig Daland (Frp). I praksis ber man rådmannen ta til seg kritikken, og for øvrig prøver man å legge saken død.

De første varslerne har i praksis ikke blitt hørt ennå, etter to lange år.

Én sak har blitt forlikt før den nådde retten.

De siste to sakene gjelder folk som fortsatt er ansatt i kommunen, og det er uvisst om håndteringen av disse sakene havner i retten eller kan avsluttes i minnelighet. Parat har varslet at de vil trekke disse sakene for retten. Siste ord er ikke sagt. tatus nå er at politikerne forsøker å lære å snakke bedre med hverandre og administrasjonsledelsen i en «fredsprosess» ledet av kommunalsjef Jon Wergeland sammen med eksterne konsulenter, mens varslerne og de mange som har hatt det vondt på jobb i praksis, skyves til siden.

En fattig trøst for innbyggerne i Søgne er at de til slutt vil bli reddet av regjeringen. Som kjent, er det bestemt at Søgne skal slå seg sammen med Kristiansand og Songdalen. Slik det ser ut nå, er det først når noen fester en hengelås på rådhuset i Søgne, at det vil bli ro i bygda. Først da vil man igjen uforstyrret kunne nyte godlukta fra potetåkrene.

SKRONIKKER må være på maks 5000 tegn med mellomrom. Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte. Manuskripter og bilder returneres bare etter avtale. Oppgi fullt navn, adresse og telefon.

Adresse: debatt @fvn.no

Kun forhåndsbestilte kronikker honoreres. DEBATTINNLEGG må være på maks 2500 tegn med mellomrom. Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte. Manuskripter og bilder returneres bare etter avtale.

Oppgi fullt navn, adresse og telefon. Fædrelandsvennen betinger seg retten til å lagre og utgi alt stoff i avisen i elektronisk form. Adresse: debatt @fvn.no

Hvis jeg skal prøve å definere hva som har vært viktig for at jeg har blitt som jeg har blitt, kommer en til tider voldsom utferdstrang høyt opp på lista. Så lenge jeg kan huske, har jeg likt å være på reisefot. Mange av mine beste, verste, gøyeste og rareste minner er fra turer til diverse kanter av kloden, og mitt personlige, politiske og ideologiske verdensbilde har i stor grad blitt formet av opplevelser jeg har hatt andre steder enn hjemme. Det er kanskje litt underlig. Eller kanskje ikke.

●● Min opplevelse er at det meste blir forsterket når man er ute og reiser. Du er til stede på en helt annen måte, og blir pent nødt til å forholde deg til at fordommene dine kanskje ikke stemmer og at folk er folk uansett hvor du er. Det siste på godt og vondt, selvfølgelig. Blir du lei deg, blir du skikkelig lei deg. Det som er gøy, er hundre ganger gøyere enn det noen gang kunne blitt hjemme, og minnene blir gjerne bedre jo mer tid som går.

●● Hver gang jeg høres «First We Take Manhattan» av Leonard Cohen, er jeg rett tilbake i tiendeklasse, på en hvit buss på autobahn, og i øyekroken kan jeg se Christine som vifter meg bort til sitt sete og gir meg en av de hvite ørepluggene sine. I det den svært daterte synthbassen og de ganske corny korlinjene setter inn, durer vi inn i den tyske hovedstaden. Det er, den dag i dag, en av de beste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. ●● Men det er jo ikke bare de gode opplevelsene som blir sterkere mens man er på farta. For øyeblikket befinner jeg meg i NyCaledonia, et fransk territorium i Stillehavet. Det er langt unna hjemme, på alle måter. Jeg er alene på langtur, og skal totalt være borte i overkant av en måned. Selv om reisefeberen absolutt var til stede i dagene før avreise, var jeg ikke på noe punkt så stresset som jeg ble da siste del av en snaut to døgn lang reise var overstått. Etter flyet landet i Nouméa, en slapp og flau charterflyapplaus var visnet vekk, lyset med setebeltet var slukket, folk hadde begynt å stå krumbøyd mellom sete og midtgang og jeg hadde fisket fram telefonen min for å melde fra om at jeg hadde overlevd også siste del av reisen, da ble jeg stresset. Null signal. «OK, den er god», tenkte jeg. Kanskje det er noe sikkerhetsgreier eller et eller annet på flyplassen. Den ligger jo også litt grisgrendt til.

●● Det var ikke det. Ny-caledonia er et av disse mytiske stedene som faktisk ikke har telefondekning. Iallfall ikke for de som har abonnement hos et norsk selskap som ikke helt ser poenget med å fremforhandle en dyr avtale med monopolisten på feltet. Forrige gang jeg kan huske å ha vært uten noen form for mobildekning i lengre tid, var på fjelltur med klasse 8A på Lovisenlund skole. Ja, også har det skjedd på hytta på Sodefjed et par ganger.

●● Så kan du plusse på mine vaklende franskkunnskaper, innbyggernes vaklende engelskkunnskaper, og det faktum at jeg nå kun hadde en lapp med en adresse i en totalt ukjent by å forholde meg til. Jeg tror aldri jeg har følt meg så isolert. Ikke en gang reiseforsikringen kunne hjelpe meg (og jeg hadde jo uansett ikke kunnet ringe dem).

●● Det ordnet seg greit, altså. Adressen på lappen var heldigvis riktig, og etter noen timer kom jeg meg på nett og var atter i kontakt med omgivelsene. Det var akkurat som jeg kunne kjenne selve kloden krympe drastisk i løpet av en håndfull sekunder. Verden er nemlig veldig stor når du står alene uten dekning på andre siden av kloden. Den er behagelig liten når du endelig kan ta en telefon hjem.

Jeg tror aldri jeg har følt meg så isolert.