Er livet ditt lønnsomt?
Speilet spør ikke lenger: Er du ren? Er du tro? Vår tids speil undersøker om du er kvinne eller innvandrer, og spør: Er du lønnsom?
en svenske dramatikeren Stina Oscarson måtte sjekke balansen på livets konto etter å ha hørt et radiointervju med samfunnsøkonomen Tino Sanandaji. Han har skrevet flere bøker om hvor mye den svenske innvandringspolitikken har kostet, og er blitt populær i vide kretser fordi han har regnet seg fram til at den er fryktelig dyr.
Etter at hun hadde stengt av radioen, ble Stina Oscarson grepet av spørsmål som vi alle burde slippe å tumle med på veien mot den endelige regnskapsavslutning: «Hva koster jeg? Mitt liv? Når det en dag er slutt, kommer jeg da til å ha vært en gevinst eller en belastning for dette samfunnet?» Siden hun er kvinne, og til overmål kunstner, er hun nok et tapsprosjekt for Sverige. Samfunnsøkonomisk ville det vært bedre om hun ikke var blitt født. Samfunnsøkonomisk er få liv verdt å leve. tikken trenges til side når politikken blir overtatt av matematikken. Skal vi forstå hvordan det gikk til at moralske og etiske argument endte med å bli stigmatisert som moderne landssvik, må vi nevne tellerne. Når et utvalg, eller for eksempel en journalist i Dag og Tid eller Finansavisen, skriver at de «har regnet på det», er dette ment som et stoppskilt for alle andre standpunkt. Regnearkenes akrobater har overtatt samfunnets hovedscene, og de stiller harde krav. Det hjelper ikke om nøden er eksistensiell, hvis den ikke går med overskudd i Excel.
«Om innvandrarar skal løna seg, må dei tena eigne pengar netto gjennom livet», skrev Dag og Tid-journalist Jon Hustad i februar i år. Han hadde regnet på det, og var kommet til at en innvandrer for å gå i null for Norge, må ha en gjennomsnittsinntekt på litt over 600.000 kroner i året i 45 år. «Det gjer svært få», skrev han, og konklusjonen gir seg nesten selv.
Men en slik inntekt har også svært få av en annen gruppe som endelig blir utsatt for litt kritisk bokettersyn. Derfor ble Hustad invitert til Dagsnytt 18, hvor han halvt liggende over bordet mansplained hvorfor kvinner har lavere lønn. Det er fordi de liker det slik, mente han. Hustad snakket uendelig langsomt og tydelig, slik at de to kvinnelige fagforeningslederne i studio skulle skjønne
Det hjelper ikke om nøden er eksistensiell, hvis den ikke går med overskudd i Excel.
Ehva han sa. De liker antakelig slikt også. or sannheten er at heller ikke kvinner lønner seg, om vi skal se samfunnsøkonomisk på dem. Og det er jo det vi skal, for tiden. Vi skal ha regnskap for det hele, for hver enkelt gruppe. Svarer nordlendinger seg? Har vi fortjeneste av
Fbøndene? Kaster de funksjonshemmede nok av seg? Har vi råd til kunstnere?
Svaret er dessverre at de aller fleste av oss er utgiftsposter, og en belastning på den nasjonale formuen. Ikke minst kvinnene, som det jo er uhorvelig mange av. «Ja, det er rett at om vi tek med både barnehage, skule og høgre utdanning, så går norske kvinner med store underskot på statsrekneskapen», skrev Hustad. Men, «dei same individa som har gått med underskot på eit individuelt plan den siste generasjonen, har samstundes bygd opp den største finansformuen noko demokrati har skapt per innbyggjar», la han forsonende til.
Denne formuen vil Hustad beskytte ved å dele den med færrest mulig. Men siden det ikke bare er innvandrerne som vanner ut den oppsparte rikdommen, vil også hvert barn som blir født her i landet, bli en økonomisk belastning. Allerede for fem år siden slo Statistisk sentralbyrå fast (i rapporten «Makroøkonomi og offentlige finanser») at argumentet er like gyldig for norskfødte som for innvandrere: Jo flere vi blir, desto mindre formue på hver. Byrået konkluderte med at «en rendyrking av denne logikken innebærer at norske statsfinanser bedres av generell avfolking.» elv rikstellerne mener altså at det er mulig å bli for kalkulerende Det er likevel dette som har skjedd siden rapporten ble publisert, logikken er blitt rendyrket. De som ikke uttrykker seg i samfunnsøkonomiske termer, blir forsøkt skjøvet ut av debatten som inkompetente, irrelevante og irriterende.
Siden vi går inn i den stille uke, forsøker jeg meg likevel. Vi trenger tellerne, men vi trenger ikke bare dem. Vi bør innføre kvotebegrensning på tall fordi vi ikke trenger tall til alt. For noe trenger vi ord. Ord som kan uttrykke håp, medfølelse, ambisjoner – og poesi.
Oscar Wilde definerte kynikeren som et menneske som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. Vi er i ferd med å gjøre pris til alle tings kjerne, og blir verdiløse i forsøket. Som Arne Garborg skrev: «Skalet av alle ting
Skan ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal.»
Helge Torvund, en annen poet fra Garborgs alveland, har fanget det samme i diktet «Oppnå»:
Ein dag gjekk gjennom meg. Både den og eg var gjennomsiktige.
Stranda eg såg frå vindauget ved baren og isen i glaset som klinka blankt.
Eg lærer av smil og lått. Eg lærer av mine hender som er så usikre.
I dag er dagen meg og eg er eit glimt av lys der ute over måkene.
Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko forstår eg alle tings verdi.
Også for den ikke-troende bærer påsken bud om overgang fra død til liv. Det er en god tid for å minne om at politikkens ytterste hensikt er å skape et best mulig liv for flest mulig. Speilet vi holder opp for de folkevalgte bør spørre om de er tro mot denne hensikten, eller om de har kjørt seg fast i forsøket på bare å oppnå det som lønner seg.