Er li­vet ditt lønn­somt?

Spei­let spør ikke len­ger: Er du ren? Er du tro? Vår tids speil un­der­sø­ker om du er kvin­ne el­ler inn­vand­rer, og spør: Er du lønn­som?

Faedrelandsvennen - - MENING -

en svens­ke dra­ma­ti­ke­ren Sti­na Os­car­son måt­te sjek­ke ba­lan­sen på li­vets kon­to et­ter å ha hørt et ra­dio­in­ter­vju med sam­funns­øko­no­men Ti­no Sa­nan­daji. Han har skre­vet fle­re bø­ker om hvor mye den svens­ke inn­vand­rings­po­li­tik­ken har kos­tet, og er blitt po­pu­lær i vide kret­ser for­di han har reg­net seg fram til at den er fryk­te­lig dyr.

Et­ter at hun had­de stengt av ra­dio­en, ble Sti­na Os­car­son gre­pet av spørs­mål som vi alle bur­de slip­pe å tum­le med på vei­en mot den en­de­li­ge regn­skaps­av­slut­ning: «Hva kos­ter jeg? Mitt liv? Når det en dag er slutt, kom­mer jeg da til å ha vært en ge­vinst el­ler en be­last­ning for det­te sam­fun­net?» Si­den hun er kvin­ne, og til over­mål kunst­ner, er hun nok et taps­pro­sjekt for Sve­ri­ge. Sam­funns­øko­no­misk vil­le det vært bed­re om hun ikke var blitt født. Sam­funns­øko­no­misk er få liv verdt å leve. tik­ken tren­ges til side når po­li­tik­ken blir over­tatt av ma­te­ma­tik­ken. Skal vi for­stå hvor­dan det gikk til at mo­rals­ke og etis­ke ar­gu­ment end­te med å bli stig­ma­ti­sert som mo­der­ne lands­svik, må vi nev­ne tel­ler­ne. Når et ut­valg, el­ler for ek­sem­pel en jour­na­list i Dag og Tid el­ler Fi­nans­avi­sen, skri­ver at de «har reg­net på det», er det­te ment som et stopp­skilt for alle and­re stand­punkt. Regne­ar­ke­nes akro­ba­ter har over­tatt sam­fun­nets ho­ved­sce­ne, og de stil­ler har­de krav. Det hjel­per ikke om nø­den er ek­sis­ten­si­ell, hvis den ikke går med over­skudd i Ex­cel.

«Om inn­vandra­rar skal løna seg, må dei te­na eig­ne pen­gar net­to gjen­nom li­vet», skrev Dag og Tid-jour­na­list Jon Hu­stad i fe­bru­ar i år. Han had­de reg­net på det, og var kom­met til at en inn­vand­rer for å gå i null for Norge, må ha en gjen­nom­snitts­inn­tekt på litt over 600.000 kro­ner i året i 45 år. «Det gjer svært få», skrev han, og kon­klu­sjo­nen gir seg nes­ten selv.

Men en slik inn­tekt har også svært få av en an­nen grup­pe som en­de­lig blir ut­satt for litt kri­tisk bok­et­ter­syn. Der­for ble Hu­stad in­vi­tert til Dags­nytt 18, hvor han halvt lig­gen­de over bor­det mans­plai­ned hvor­for kvin­ner har la­ve­re lønn. Det er for­di de li­ker det slik, men­te han. Hu­stad snak­ket uen­de­lig lang­somt og ty­de­lig, slik at de to kvin­ne­li­ge fag­for­enings­le­der­ne i stu­dio skul­le skjøn­ne

Det hjel­per ikke om nø­den er ek­sis­ten­si­ell, hvis den ikke går med over­skudd i Ex­cel.

Ehva han sa. De li­ker an­ta­ke­lig slikt også. or sann­he­ten er at hel­ler ikke kvin­ner løn­ner seg, om vi skal se sam­funns­øko­no­misk på dem. Og det er jo det vi skal, for ti­den. Vi skal ha regn­skap for det hele, for hver en­kelt grup­pe. Sva­rer nord­len­din­ger seg? Har vi for­tje­nes­te av

Fbøn­de­ne? Kas­ter de funk­sjons­hem­me­de nok av seg? Har vi råd til kunst­ne­re?

Sva­ret er dess­ver­re at de al­ler fles­te av oss er ut­gifts­pos­ter, og en be­last­ning på den na­sjo­na­le for­muen. Ikke minst kvin­ne­ne, som det jo er uhor­ve­lig man­ge av. «Ja, det er rett at om vi tek med både barne­hage, sku­le og høg­re ut­dan­ning, så går nors­ke kvin­ner med sto­re un­der­skot på stats­rek­ne­ska­pen», skrev Hu­stad. Men, «dei same in­di­vi­da som har gått med un­der­skot på eit in­di­vi­du­elt plan den sis­te ge­ne­ra­sjo­nen, har sam­stun­des bygd opp den størs­te fi­nans­for­muen noko de­mo­kra­ti har skapt per inn­byg­gjar», la han for­so­nen­de til.

Den­ne for­muen vil Hu­stad be­skyt­te ved å dele den med fær­rest mu­lig. Men si­den det ikke bare er inn­vand­rer­ne som van­n­er ut den opp­spar­te rik­dom­men, vil også hvert barn som blir født her i lan­det, bli en øko­no­misk be­last­ning. Al­le­re­de for fem år si­den slo Sta­tis­tisk sen­tral­byrå fast (i rap­por­ten «Makro­øko­no­mi og of­fent­li­ge fi­nan­ser») at ar­gu­men­tet er like gyl­dig for norsk­fød­te som for inn­vand­re­re: Jo fle­re vi blir, desto mind­re for­mue på hver. By­rå­et kon­klu­der­te med at «en ren­dyr­king av den­ne lo­gik­ken in­ne­bæ­rer at nors­ke stats­fi­nan­ser bed­res av ge­ne­rell av­fol­king.» elv riks­tel­ler­ne me­ner alt­så at det er mu­lig å bli for kal­ku­le­ren­de Det er li­ke­vel det­te som har skjedd si­den rap­por­ten ble pub­li­sert, lo­gik­ken er blitt ren­dyr­ket. De som ikke ut­tryk­ker seg i sam­funns­øko­no­mis­ke ter­mer, blir for­søkt skjø­vet ut av de­bat­ten som in­kom­pe­ten­te, ir­re­le­van­te og ir­ri­te­ren­de.

Si­den vi går inn i den stil­le uke, for­sø­ker jeg meg li­ke­vel. Vi tren­ger tel­ler­ne, men vi tren­ger ikke bare dem. Vi bør inn­føre kvote­be­grens­ning på tall for­di vi ikke tren­ger tall til alt. For noe tren­ger vi ord. Ord som kan ut­tryk­ke håp, med­fø­lel­se, am­bi­sjo­ner – og poe­si.

Os­car Wil­de de­fi­ner­te ky­ni­ke­ren som et men­nes­ke som kjen­ner pri­sen på alt, men ikke ver­di­en av noe. Vi er i ferd med å gjø­re pris til alle tings kjer­ne, og blir verdi­løse i for­sø­ket. Som Ar­ne Gar­borg skrev: «Ska­let av alle ting

Skan ein få for pen­gar. Men ikkje kjer­nen; den er ikkje for pen­gar fal.»

Hel­ge Tor­vund, en an­nen poet fra Gar­borgs alve­land, har fan­get det sam­me i dik­tet «Opp­nå»:

Ein dag gjekk gjen­nom meg. Både den og eg var gjen­nom­sik­ti­ge.

Stran­da eg såg frå vin­dau­get ved ba­ren og isen i gla­set som klin­ka blankt.

Eg læ­rer av smil og lått. Eg læ­rer av mi­ne hen­der som er så usik­re.

I dag er da­gen meg og eg er eit glimt av lys der ute over må­ke­ne.

Når eg ikkje bryr meg om å opp­nå noko for­står eg alle tings ver­di.

Også for den ikke-tro­en­de bæ­rer pås­ken bud om over­gang fra død til liv. Det er en god tid for å min­ne om at po­li­tik­kens yt­ters­te hen­sikt er å ska­pe et best mu­lig liv for flest mu­lig. Spei­let vi hol­der opp for de folke­valg­te bør spør­re om de er tro mot den­ne hen­sik­ten, el­ler om de har kjørt seg fast i for­sø­ket på bare å opp­nå det som løn­ner seg.

FOTO: REIDAR KOLLSTAD

Vi skal ha regn­skap for det hele, for hver en­kelt grup­pe. Sva­rer nord­len­din­ger seg? Har vi for­tje­nes­te av bøn­de­ne? Kas­ter de funk­sjons­hem­me­de nok av seg? Har vi råd til kunst­ne­re? spør Om­dal.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.