Altfor mange historier

En bør ikke måtte lese helt til side 94 i en krimbok før en skjønner plottet. Men i den siste boka til den danske krimkongen Jussi Adler-olsen lesses det på så mange nye personer kjapt i rekkefølge uten indre sammenheng at tålmodigheten blir tøyd så langt at en får lyst til å hive fra seg hele boka.

Men når vi omsider har skjønt hva historien skal handle om, tar den aldri av. Til det er det for mange parallelle historier som blokkerer for hverandre. Og den eneste av dem som skildres med innlevelse gjennom indre synsvinkel - og følgelig gripende - viser seg å være en bihistorie som kun på knappest mulige måte veves sammen med hovedhistorien.

Boka handler om en kvinnelig sosialarbeider som får nok av klientene sine og bestemmer seg for heller å ta livet av dem. En av klientene er vevd sammen i et større drama fra krigen og årene etter. Så følger opprulling av hva som har skjedd disse årene med vekselvis innklipping av sosialarbeiderens forberedelser til drap, politietterforskernes samtaler og den tredje historien som altså ikke henger sammen med resten. Dette blir ikke skikkelig spennende, varer i 527 sider, og hele tiden skjønner vi hvordan det kommer til å gå.