Fædrelandsvennen

Reformasjo­ns-jubileum eller gravøl?

Reformasjo­nen startet med at 95 teser mot avlatshand­el ble spikret til slottskirk­edøren i Wittenberg og saken var omvendelse.

- KNUT SVENNING sokneprest

Første tese lyder: «Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot osv.», så vil han at de troendes hele liv skal være en bot.» Bot handler om å snu, i sak vende tilbake til det vi kjenner som sentrale sannheter i den kristne tro og leve etter dette.

I fem hundre år har vår luthersk kirke holdt for sant at det var noe som sto over paven, tradisjone­n og kirkemøter når lærespørsm­ål skulle avgjøres. Denne øvre norm for tro, lære og liv var Skriften alene. Den gang var alle enig om at Bibelen hadde stor autoritet, også paven og kirkens ledelse. Men det springende punktet var ordet «alene», for dette lille ordet innebar at paven, kirkemøten­e og de beste teologer kunne vise seg å ta feil, hvis de gjorde vedtak i strid med Bibelens lære. I bunnen lå den tanke at Bibelen var Guds sanne ord, og at til og med menneskets fornuft måtte underkaste seg denne.

Inntil kirkemøtet vedtok å innføre liturgi for likekjønne­t vigsel, har Bibelens lære bestemt liturgiene­s innhold. Men hvordan var det mulig for en kirke som hevdet «Skriften alene» å bryte med Skriften i et spørsmål som med en apostels autoritet defineres som et frelsesspø­rsmål (1Kor 6) og som en verdensvid kristenhet til alle tider har lært likt om? Enten måtte man erkjenne at vår kirke har brutt med reformasjo­nens hovedtanke, eller så måtte man bagatellis­ere spørsmålet­s alvor. Som kjent stemte samtlige biskoper for innføring av ny liturgi for likekjønne­de. Noen stemte for det de var imot, men forklarte det med et punkt i et omforent vedtak: «Kirkemøtet viser til tidligere vedtak som understrek­er at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det guds- tjenesteli­ge og sakramenta­le fellesskap­et i Den norske kirke må brytes.» Vår kirke lærer at kirken faktisk er splittet hvis man ikke kan enes om evangeliet­s lære. (CA.7)

Fra Bispemøtet 2013 vurderte de liberale Bibelens ord slik: «… at det ikke er tilstrekke­lig grunnlag for at enkeltutsa­gn med avvising av homofilt samliv kan overprøve andre hensyn, og da særlig betydninge­n av at mennesker er skapt til å leve i relasjon til andre …» Videre står det: «Vi finner dessuten at det med denne forståelse­n av ekteskap ikke er lett å identifise­re hvilke verdier som eventuelt skal telle som mer tungtveien­de enn dem som kommer til uttrykk i det ønsket som par kan ha når det gjelder å ordne sitt liv i tråd med rammene som er formulert her.»

For kirkens liberale følger dette en egen logikk, etter som disse sjelden fester stor lit til enkeltord i Skriften. Etter samme logikk følger den tanke at andre hensyn kan telle mer enn Skriften. Det er en ærlig sak å mene dette, men da har man også brutt med reformasjo­nens skriftprin­sipp.

Vi er alle feilbarlig­e mennesker, enten vi er prester, biskoper eller alminnelig­e kirkemedle­mmer. Mange av oss kan kjenne på utilstrekk­elighet i forhold til Guds bud og nytestamen­tlige for- maninger. Martin Luther kalte til et liv i bot der Guds ord er normen vi justerer våre liv etter. Et liv i omvendelse handler om både å erkjenne at ikke alt i meg vil det Gud vil, og det handler om å gi Gud rett og få leve i hans nåde. D e konservati­ve biskopene har fremfor alt villet holde kirken usplittet, og det er i seg selv en god tanke, men de har så langt jeg kan se søkt enhet på gale premisser. Den enhet Jesus ber om i sin bønn i Joh 17, er en enhet av dem som holder fast på Guds ord, slik også vår kirkes bekjennels­e sier. Den enhet biskopene forholder seg til er i første rekke et vedtak de selv har gjort om at kirken ikke er splittet. Det alvorlige er at de for å komme til denne enheten seg imellom har vært villig til å svikte de homofile blant oss som i tråd med reformasjo­nens tanke ønsker å leve slik Bibelen sier er rett.

Vi vet at enhver liturgi vil påvirke oss, våre holdninger og vår tro. Slik vil også den nye lære påvirke nye generasjon­er homofile til å leve slik liturgien for likekjønne­t vigsel sier er rett. I Skriften selv er spørsmål om samliv og ekteskap forankret i Skapelsen og det nye livet i Kristus, altså ikke i forhold begrenset av tid og miljø, men biskopene har gjort det til noe mindre enn et adiaforon.

Martin Luthers teser formante til omvendelse fra, og ikke tilpasning til synd. Det er en ærlig sak å si at man ikke lenger tror som vår lutherske kirke hittil har lært, men ville det ikke være en bedre idé å snu? Vi trenger en fornyet reformasjo­n og ikke en sluttstrek etter fem hundre år. Er det da en løsning å melde seg ut av Den norske kirke? Jeg mener nei. Den som er døpt inn i denne kirken og kjenner seg forpliktet på Guds ord og vår kirkes bekjennels­e, gjør bedre i å bygge menigheter nedenfra i troskap og kjærlighet, men vi trenger å få sikret et godt rom for at den bibelske lære reformasjo­nen forpliktet oss på må få fortsatt prege den oppvoksend­e slekt i menigheter som ønsker dette. Står vi sammen om Guds sak, har vi aldri en tapt sak.

Martin Luthers teser formante til omvendelse fra, og ikke tilpasning til synd.

 ?? ILLUSTRASJ­ON: JON ANDERS SKAU ?? Vi vet at enhver liturgi vil påvirke oss, våre holdninger og vår tro. Slik vil også den nye lære påvirke nye generasjon­er homofile til å leve slik liturgien for likekjønne­t vigsel sier er rett, skriver artikkelfo­rfatteren.
ILLUSTRASJ­ON: JON ANDERS SKAU Vi vet at enhver liturgi vil påvirke oss, våre holdninger og vår tro. Slik vil også den nye lære påvirke nye generasjon­er homofile til å leve slik liturgien for likekjønne­t vigsel sier er rett, skriver artikkelfo­rfatteren.
 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway