Reformasjons-jubileum eller gravøl?
Reformasjonen startet med at 95 teser mot avlatshandel ble spikret til slottskirkedøren i Wittenberg og saken var omvendelse.
Første tese lyder: «Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot osv.», så vil han at de troendes hele liv skal være en bot.» Bot handler om å snu, i sak vende tilbake til det vi kjenner som sentrale sannheter i den kristne tro og leve etter dette.
I fem hundre år har vår luthersk kirke holdt for sant at det var noe som sto over paven, tradisjonen og kirkemøter når lærespørsmål skulle avgjøres. Denne øvre norm for tro, lære og liv var Skriften alene. Den gang var alle enig om at Bibelen hadde stor autoritet, også paven og kirkens ledelse. Men det springende punktet var ordet «alene», for dette lille ordet innebar at paven, kirkemøtene og de beste teologer kunne vise seg å ta feil, hvis de gjorde vedtak i strid med Bibelens lære. I bunnen lå den tanke at Bibelen var Guds sanne ord, og at til og med menneskets fornuft måtte underkaste seg denne.
Inntil kirkemøtet vedtok å innføre liturgi for likekjønnet vigsel, har Bibelens lære bestemt liturgienes innhold. Men hvordan var det mulig for en kirke som hevdet «Skriften alene» å bryte med Skriften i et spørsmål som med en apostels autoritet defineres som et frelsesspørsmål (1Kor 6) og som en verdensvid kristenhet til alle tider har lært likt om? Enten måtte man erkjenne at vår kirke har brutt med reformasjonens hovedtanke, eller så måtte man bagatellisere spørsmålets alvor. Som kjent stemte samtlige biskoper for innføring av ny liturgi for likekjønnede. Noen stemte for det de var imot, men forklarte det med et punkt i et omforent vedtak: «Kirkemøtet viser til tidligere vedtak som understreker at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det guds- tjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.» Vår kirke lærer at kirken faktisk er splittet hvis man ikke kan enes om evangeliets lære. (CA.7)
Fra Bispemøtet 2013 vurderte de liberale Bibelens ord slik: «… at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for at enkeltutsagn med avvising av homofilt samliv kan overprøve andre hensyn, og da særlig betydningen av at mennesker er skapt til å leve i relasjon til andre …» Videre står det: «Vi finner dessuten at det med denne forståelsen av ekteskap ikke er lett å identifisere hvilke verdier som eventuelt skal telle som mer tungtveiende enn dem som kommer til uttrykk i det ønsket som par kan ha når det gjelder å ordne sitt liv i tråd med rammene som er formulert her.»
For kirkens liberale følger dette en egen logikk, etter som disse sjelden fester stor lit til enkeltord i Skriften. Etter samme logikk følger den tanke at andre hensyn kan telle mer enn Skriften. Det er en ærlig sak å mene dette, men da har man også brutt med reformasjonens skriftprinsipp.
Vi er alle feilbarlige mennesker, enten vi er prester, biskoper eller alminnelige kirkemedlemmer. Mange av oss kan kjenne på utilstrekkelighet i forhold til Guds bud og nytestamentlige for- maninger. Martin Luther kalte til et liv i bot der Guds ord er normen vi justerer våre liv etter. Et liv i omvendelse handler om både å erkjenne at ikke alt i meg vil det Gud vil, og det handler om å gi Gud rett og få leve i hans nåde. D e konservative biskopene har fremfor alt villet holde kirken usplittet, og det er i seg selv en god tanke, men de har så langt jeg kan se søkt enhet på gale premisser. Den enhet Jesus ber om i sin bønn i Joh 17, er en enhet av dem som holder fast på Guds ord, slik også vår kirkes bekjennelse sier. Den enhet biskopene forholder seg til er i første rekke et vedtak de selv har gjort om at kirken ikke er splittet. Det alvorlige er at de for å komme til denne enheten seg imellom har vært villig til å svikte de homofile blant oss som i tråd med reformasjonens tanke ønsker å leve slik Bibelen sier er rett.
Vi vet at enhver liturgi vil påvirke oss, våre holdninger og vår tro. Slik vil også den nye lære påvirke nye generasjoner homofile til å leve slik liturgien for likekjønnet vigsel sier er rett. I Skriften selv er spørsmål om samliv og ekteskap forankret i Skapelsen og det nye livet i Kristus, altså ikke i forhold begrenset av tid og miljø, men biskopene har gjort det til noe mindre enn et adiaforon.
Martin Luthers teser formante til omvendelse fra, og ikke tilpasning til synd. Det er en ærlig sak å si at man ikke lenger tror som vår lutherske kirke hittil har lært, men ville det ikke være en bedre idé å snu? Vi trenger en fornyet reformasjon og ikke en sluttstrek etter fem hundre år. Er det da en løsning å melde seg ut av Den norske kirke? Jeg mener nei. Den som er døpt inn i denne kirken og kjenner seg forpliktet på Guds ord og vår kirkes bekjennelse, gjør bedre i å bygge menigheter nedenfra i troskap og kjærlighet, men vi trenger å få sikret et godt rom for at den bibelske lære reformasjonen forpliktet oss på må få fortsatt prege den oppvoksende slekt i menigheter som ønsker dette. Står vi sammen om Guds sak, har vi aldri en tapt sak.
Martin Luthers teser formante til omvendelse fra, og ikke tilpasning til synd.