Re­for­ma­sjons-ju­bi­le­um el­ler grav­øl?

Re­for­ma­sjo­nen star­tet med at 95 te­ser mot av­lats­han­del ble spik­ret til slotts­kirke­dø­ren i Wit­ten­berg og sa­ken var om­ven­del­se.

Faedrelandsvennen - - MENING - KNUT SVENNING sokne­prest

Førs­te tese ly­der: «Når vår Her­re og Mes­ter Je­sus Kris­tus sier: «Gjør bot osv.», så vil han at de tro­en­des hele liv skal være en bot.» Bot hand­ler om å snu, i sak ven­de til­ba­ke til det vi kjen­ner som sen­tra­le sann­he­ter i den krist­ne tro og leve etter det­te.

I fem hund­re år har vår lu­thersk kir­ke holdt for sant at det var noe som sto over pa­ven, tra­di­sjo­nen og kirke­mø­ter når lære­spørs­mål skul­le av­gjø­res. Den­ne øvre norm for tro, lære og liv var Skrif­ten ale­ne. Den gang var alle enig om at Bi­be­len had­de stor auto­ri­tet, også pa­ven og kir­kens le­del­se. Men det sprin­gen­de punk­tet var or­det «ale­ne», for det­te lil­le or­det in­ne­bar at pa­ven, kirke­mø­te­ne og de bes­te teo­lo­ger kun­ne vise seg å ta feil, hvis de gjor­de ved­tak i strid med Bi­be­lens lære. I bun­nen lå den tan­ke at Bi­be­len var Guds sanne ord, og at til og med men­nes­kets for­nuft måt­te un­der­kas­te seg den­ne.

Inn­til kirke­mø­tet ved­tok å inn­føre li­tur­gi for like­kjøn­net vig­sel, har Bi­be­lens lære be­stemt li­tur­gi­enes inn­hold. Men hvor­dan var det mu­lig for en kir­ke som hev­det «Skrif­ten ale­ne» å bry­te med Skrif­ten i et spørs­mål som med en apos­tels auto­ri­tet de­fi­ne­res som et frel­ses­spørs­mål (1Kor 6) og som en ver­dens­vid kris­ten­het til alle ti­der har lært likt om? En­ten måt­te man er­kjen­ne at vår kir­ke har brutt med re­for­ma­sjo­nens ho­ved­tan­ke, el­ler så måt­te man ba­ga­tel­li­se­re spørs­må­lets al­vor. Som kjent stem­te samt­li­ge bis­ko­per for inn­fø­ring av ny li­tur­gi for like­kjøn­ne­de. Noen stem­te for det de var imot, men for­klar­te det med et punkt i et om­for­ent ved­tak: «Kirke­mø­tet vi­ser til tid­li­ge­re ved­tak som un­der­stre­ker at uenig­het i det­te spørs­må­let teo­lo­gisk be­dømt ikke er av en slik ka­rak­ter at det guds- tje­nes­te­li­ge og sa­kra­men­ta­le fel­les­ska­pet i Den nors­ke kir­ke må bry­tes.» Vår kir­ke læ­rer at kir­ken fak­tisk er split­tet hvis man ikke kan enes om evan­ge­li­ets lære. (CA.7)

Fra Bispe­mø­tet 2013 vur­der­te de li­be­ra­le Bi­be­lens ord slik: «… at det ikke er til­strek­ke­lig grunn­lag for at en­kelt­ut­sagn med av­vi­sing av ho­mo­filt sam­liv kan over­prø­ve and­re hen­syn, og da sær­lig be­tyd­nin­gen av at men­nes­ker er skapt til å leve i re­la­sjon til and­re …» Vi­de­re står det: «Vi fin­ner dess­uten at det med den­ne for­stå­el­sen av ek­te­skap ikke er lett å iden­ti­fi­se­re hvil­ke ver­di­er som even­tu­elt skal tel­le som mer tungt­vei­en­de enn dem som kom­mer til ut­trykk i det øns­ket som par kan ha når det gjel­der å ord­ne sitt liv i tråd med ram­me­ne som er for­mu­lert her.»

For kir­kens li­be­ra­le føl­ger det­te en egen lo­gikk, etter som dis­se sjel­den fes­ter stor lit til en­kelt­ord i Skrif­ten. Etter sam­me lo­gikk føl­ger den tan­ke at and­re hen­syn kan tel­le mer enn Skrif­ten. Det er en ær­lig sak å mene det­te, men da har man også brutt med re­for­ma­sjo­nens skrift­prin­sipp.

Vi er alle feil­bar­li­ge men­nes­ker, en­ten vi er pres­ter, bis­ko­per el­ler al­min­ne­li­ge kirke­med­lem­mer. Man­ge av oss kan kjen­ne på util­strek­ke­lig­het i for­hold til Guds bud og ny­tes­ta­ment­li­ge for- ma­nin­ger. Martin Lut­her kal­te til et liv i bot der Guds ord er nor­men vi jus­te­rer våre liv etter. Et liv i om­ven­del­se hand­ler om både å er­kjen­ne at ikke alt i meg vil det Gud vil, og det hand­ler om å gi Gud rett og få leve i hans nåde. D e kon­ser­va­ti­ve bis­ko­pe­ne har frem­for alt vil­let hol­de kir­ken usplit­tet, og det er i seg selv en god tan­ke, men de har så langt jeg kan se søkt en­het på gale pre­mis­ser. Den en­het Je­sus ber om i sin bønn i Joh 17, er en en­het av dem som hol­der fast på Guds ord, slik også vår kir­kes be­kjen­nel­se sier. Den en­het bis­ko­pe­ne for­hol­der seg til er i førs­te rek­ke et ved­tak de selv har gjort om at kir­ken ikke er split­tet. Det al­vor­li­ge er at de for å kom­me til den­ne en­he­ten seg imel­lom har vært vil­lig til å svik­te de ho­mo­fi­le blant oss som i tråd med re­for­ma­sjo­nens tan­ke øns­ker å leve slik Bi­be­len sier er rett.

Vi vet at en­hver li­tur­gi vil på­vir­ke oss, våre hold­nin­ger og vår tro. Slik vil også den nye lære på­vir­ke nye ge­ne­ra­sjo­ner ho­mo­fi­le til å leve slik li­tur­gi­en for like­kjøn­net vig­sel sier er rett. I Skrif­ten selv er spørs­mål om sam­liv og ek­te­skap for­ank­ret i Ska­pel­sen og det nye li­vet i Kris­tus, alt­så ikke i for­hold be­gren­set av tid og mil­jø, men bis­ko­pe­ne har gjort det til noe mind­re enn et adia­fo­ron.

Martin Lut­hers te­ser for­man­te til om­ven­del­se fra, og ikke til­pas­ning til synd. Det er en ær­lig sak å si at man ikke len­ger tror som vår lu­thers­ke kir­ke hit­til har lært, men vil­le det ikke være en bed­re idé å snu? Vi tren­ger en for­ny­et re­for­ma­sjon og ikke en slutt­strek etter fem hund­re år. Er det da en løsning å mel­de seg ut av Den nors­ke kir­ke? Jeg me­ner nei. Den som er døpt inn i den­ne kir­ken og kjen­ner seg for­plik­tet på Guds ord og vår kir­kes be­kjen­nel­se, gjør bed­re i å byg­ge me­nig­he­ter neden­fra i tro­skap og kjær­lig­het, men vi tren­ger å få sik­ret et godt rom for at den bi­bels­ke lære re­for­ma­sjo­nen for­plik­tet oss på må få fort­satt pre­ge den opp­vok­s­en­de slekt i me­nig­he­ter som øns­ker det­te. Står vi sam­men om Guds sak, har vi ald­ri en tapt sak.

Martin Lut­hers te­ser for­man­te til om­ven­del­se fra, og ikke til­pas­ning til synd.

ILLUSTRASJON: JON AN­DERS SKAU

Vi vet at en­hver li­tur­gi vil på­vir­ke oss, våre hold­nin­ger og vår tro. Slik vil også den nye lære på­vir­ke nye ge­ne­ra­sjo­ner ho­mo­fi­le til å leve slik li­tur­gi­en for like­kjøn­net vig­sel sier er rett, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.