Årsaken til ungdommens psykiske problemer
Det skrives nå mye om ungdommens psykiske problemer, men det som behendig unngås er å diskutere årsaken til problemene.
●● Fra før har det fremkommet at nærmere 25 % av ungdommen driver med selvskading, og i dagens avis (7-4-17) kan vi lese at politiet i Agder må rykke ut opptil 10 ganger i døgnet for å hindre unge i å ta livet sitt. Noe i samfunnet har gått helt av skaftet.
For å finne årsaken til elendigheten trenger en bare å studere forskjellene mellom samfunnet før og nå. For 50-60 år siden hadde vi som vokste opp i indre bygder aldri hørt om selvskading eller at ungdom ville ta livet sitt. Og nå har det blitt en epidemi, i hvert fall i bynære strøk. Hva er hovedforskjellen mellom samfunnet den gang og nå i det som har med barns oppvekst å gjøre? Jo, det er at mor har blitt fjernet fra hjemmet og sendt ut i lønnet arbeid. Er det da ikke naivt å tro at dette kan skje uten skadevirkninger for barna?
Allerede ved 9-måneders alder sendes barna nå i barnehage, før de har utviklet språk og mens de er helt avhengige av mor. I denne sårbare alder tas deres sentrale trygghet fra dem, og mor etterlater dem hos fremmede og går på jobb. Det fortelles om mange rystende scener i denne sammenheng. Barnet har enda ikke bundet seg til en primær omsorgsperson, og denne prosessen forstyrres nå av nye og skiftende personer som i tillegg skal ta seg av mange andre barn.
For å bevare forstanden kapsler barnet mentalt inn denne traumatiske opplevelsen av å bli sveket og forlatt, og går videre i livet. Det tilpasser seg og blir sosialisert, og de neste årene synes ting å utvikle seg bra. Men det har skjedd en skade i barnets grunnleggende trygghet, og når tenårene kommer begynner kapslingen rundt traumet å brytes ned. De indre smertene kommer frem i dagen og livet blir ikke til å holde ut. Der har vi dagens situasjon for de minst robuste barnehagebarna, men også de mer robuste sliter, de har bare mer krefter til å holde ting under kontroll.
Det er interessant at selv hardbarkede feminister som Torild Skar og Gro Nylander nylig har gått ut og advart mot for tidlig barnehage. De sier at ikke før i tredje leveår er barnet psykologisk rustet til å takle en større sosial krets, og det er solid forskning som bekrefter dette. Fædrelandsvennen omtalte dette hoderystende i en leder for noen dager siden, for det betyr jo reversering av den politisk korrekte likestilling.
Og nettopp fordi det er politisk korrekt med mor snarest mulig ut i full jobb, uten hensyn til barnas beste, må en regne med at upassende forskning om barnas beste fortsatt vil bli holdt unna folk flest. Kloke foreldre trenger imidlertid ikke slik forskning, for de vet ved intuisjon og samvittighet at det er galt å sende små barn i barnehage. I stedet prioriterer de å legge en god ballast ned i de små, så de kan greie seg i livets stormer. Mange av de som for 1020 år siden prioriterte feil for sine barn angrer i dag bittert på dette.