Kris­ten­ut­dri­vel­se i Midt­østen

Faedrelandsvennen - - FORSIDE -

I den hel­li­ge byen Je­ru­sa­lem er det ikke fle­re enn 10.000 krist­ne igjen. Midt­østen opp­le­ver et kris­tent ekso­dus av bi­bels­ke pro­por­sjo­ner.

De krist­ne er en for­fulgt grup­pe i Midt­østen. 1,2 mil­lio­ner krist­ne har flyk­tet fra Irak. 400.000 krist­ne har flyk­tet fra Sy­ria. I den hel­li­ge byen Je­ru­sa­lem er det ikke fle­re enn 10.000 krist­ne igjen. Midt­østen opp­le­ver et kris­tent ekso­dus av bi­bels­ke pro­por­sjo­ner, og i kris­ten­he­tens størs­te hel­lig­dom – Grav­kir­ken i Je­ru­sa­lem – lig­ger pres­te­ne på gol­vet og slåss.

To år inn i det nye år­tu­se­net kom en kop­tisk munk til å flyt­te sto­len sin inn i skyg­gen, for­di det var så varmt i so­len. Den­ne frekk­he­ten fikk etio­pis­ke pres­ter til å ten­ne på alle plug­ge­ne, slik at et slags­mål brøt ut som end­te med at el­le­ve pres­ter fra for­skjel­li­ge kirke­sam­funn hav­net på syke­hus.

I 2004 glem­te ka­to­lik­ke­ne å luk­ke dø­ra til det fran­sis­kans­ke ka­pel­let un­der en gresk-or­to­doks fei­ring av Det sanne kors. Si­den man ikke kan fin­ne seg i den slags re­spekt­løs­het uten vi­de­re, an­grep de fran­sis­ka­ner­ne på flek­ken. Po­li­ti­et kom til. Pres­ter ble ar­res­tert, men ge­myt­te­ne roet seg.

Nå skul­le Den hel­li­ge gravs kir­ke opp­le­ve en pe­rio­de med fred og har­mo­ni. Ikke før i 2008 brøt det ut ny slåss­kamp mel­lom pres­te­ne i kir­ken, den­ne gang for­di en gresk prest ble kas­tet ut av hel­lig­dom­men for­di han sto i vei­en for ar­me­ner­ne.

Noen må­ne­der se­ne­re, tør­net gres­ke og ar­mens­ke pres­ter sam­men på ny, un­der den år­li­ge fei­rin­gen av det hel­li­ge re­li­kvi­et Det sanne kors, da ar­me­ner­ne star­tet kors-pro­si­sjo­nen uten at gre­ker­ne fikk være med.

From­me pi­le­gri­mer sto langs veg­ge­ne og ba. Menn i lan­ge buk­ser. Kvin­ner i skaut.

Pl­ut­se­lig opp­sto dyt­ting i meng­den. En fane gikk over ende. Snart hag­let knytt­neve­sla­ge­ne mel­lom svart­kled­de pres­ter og farge­rike pro­se­sjons­del­ta­ke­re. En eld­re, or­to­doks prest med langt, hvitt skjegg gikk i bak­ken og mis­tet den sta­se­li­ge, svar­te hat­ten. Hans modige kum­pa­ner trakk ham i sik­ker­het, mens and­re pres­ter spar­ket etter ham.

Liv­red­de pi­le­gri­mer sprang ut av kir­ken og til sik­ker­het i det luk­ke­de gårds­rom­met uten­for, mens hånd­ge­men­get ut­vik­let seg til et ve­ri­ta­belt masse­slags­mål. Po­li­ti­et kom til, men mak­tet ikke å stag­ge ge­myt­te­ne.

Et vel­ret­tet slag mot en munk traff pre­sist på kin­net så bril­le­ne fløy vegg i mel­lom. Til slutt måt­te is­ra­els­ke sol­da­ter ryk­ke inn i kirke­rom­met for å gjen­opp­ret­te ro og or­den.

«Se, her», sier pa­ter At­ha­na­si­us Maco­ra for­fer­det og pe­ker mot en støv­stri­pe på veg­gen.

«Her har ar­me­ner­ne flyt­tet ska­tol­let sitt fire centi­me­ter. De prø­ver å ut­vi­de area­let sitt!» Et åpen­bart over­grep mot Sta­tus quo.

Mørk og Mystisk

Vi står in­ne i den mør­ke, mys­tis­ke kir­ken sam­men med den ly­se, hjer­te­li­ge fran­sis­ka­ne­ren. På alle kan­ter vir­rer lam­slåt­te pi­le­gri­mer fra hele ver­den. In­de­re, kine­se­re, ame­ri­ka­ne­re, afri­ka­ne­re og euro­pe­ere. Det­te er kris­ten­he­tens størs­te hel­lig­dom, men den ru­ver ikke ak­ku­rat i land­ska­pet, inne­klemt som den lig­ger midt i Je­ru­sa­lems gam­le­by. Skal man fin­ne fram, må man gi seg smug, trap­per og små­ga­ter i vold og sat­se på å lese skil­te­ne som vi­ser vei. Den som går seg vill i la­by­rin­ten, må bare inn­se at man ikke len­ger le­des på den ret­te vei. På den an­nen side er det nett­opp den sma­le sti som fø­rer fram til hel­lig­dom­men.

Noen av pi­le­gri­me­ne er ale­ne, and­re er i grup­per. Noen er i fin­sta­sen, and­re i enk­le­re ge­van­ter. Noen går mål­ret­tet hit, snart dit. And­re tras­ker for­måls­løst rundt mel­lom veg­ge­ne i eta­sjen. Opp til Gol­ga­ta, ned trap­pen ved Det sanne kors. En tur i kryp­ten. Opp igjen. Ten­ne et lys, kan­skje. Kan­skje ikke. Leg­ge seg ned på alle fire, kan­skje? Hvor­for ikke? Krype rundt i kir­ken. Kys­se stei­nen, kan­skje, som de skal ha vas­ket Je­sus på etter at han var tatt ned fra kor­set.

En sort­kledd dame ten­ner et lys. Hun trek­ker sja­let tet­te­re rundt fje­set og ber en stil­le bønn. Hver dag kom­mer hun hit. Når so­len syn­ker

ned bak høyde­dra­ge­ne i vest. Hver enes­te dag. Hun kler seg i svart. Hun leg­ger sja­let over skuld­re­ne. Hun lå­ser dø­ra bak seg og trek­ker ut i Je­ru­sa­lems ga­ter. Hun går gjen­nom den hel­li­ge byen. Til sist er hun in­ne i gam­le­by­ens dunk­le irr­gan­ger. Så skri­der hun over gårds­plas­sens til­års­kom­ne stein­golv, trek­ker sja­let over ho­det, gjør kor­sets tegn og trer inn i det al­ler hel­ligs­te.

Hun vet ikke hvor man­ge år hun har hatt den­ne ru­ti­nen. Noen tu­rist er hun så visst ikke, Sarah Yad­man. Slek­ten hen­nes har holdt til i Je­ru­sa­lem si­den ti­de­nes mor­gen.

Sarah sier at Gud er i kir­ken, og at Je­sus hø­rer oss her.

Det gjør Sarah lyk­ke­lig.

«Men dere må ikke fo­to­gra­fe­re meg, for da kom­mer man­nen min til å gi meg juling», leg­ger hun til, uten snev av lyk­ke.

DRE­PEN­DE På GOL­GA­TA

Var­men her på Gol­ga­ta er dre­pen­de. Luf­ten er tett av rø­kel­se og for­vent­nin­ger. Her er ka­to­lik­ker, kop­te­re, ar­mensk-apo­sto­li­ke­re, sy­risk-or­to­dok­se, gresk-or­to­dok­se, rus­sisk-or­to­dok­se, lat­visk-or­to­dok­se, i det hele tatt en bro­get for­sam­ling, for ikke å glem­me de lo­ka­le – of­test ka­to­lik­ker el­ler gresk­or­to­dok­se – som bru­ker kir­ken i det dag­li­ge.

Det syn­ligs­te be­vi­set på stri­den mel­lom de uli­ke, krist­ne frak­sjo­ne­ne i Je­ru­sa­lem, er Den uflyt­te­li­ge sti­gen. Sti­gen ble satt opp på en ge­sims over inn­gan­gen til kir­ken i 1757 og skul­le bli gjen­stand for dis­ku­sjon fram til 1964, da pa­ve Paul VI gjen­nom en pon­ti­fi­ka­sjon fast­slo at sti­gen ikke kun­ne flyt­tes uten at det fore­lå en øku­me­nisk for­stå­el­se mel­lom den gresk-or­to­dok­se og den ro­mersk-ka­tols­ke kir­ke.

Sti­gen til­hø­rer ar­me­ner­ne, men ge­sim­sen den står på er gresk. Gre­ker­ne nek­tet der­for ar­me­ner-

ne å bru­ke sti­gen til ved­li­ke­holds­ar­beid på et ar­mensk vin­du i 1757, og der står alt­så sti­gen den dag i dag og ven­ter på at de krist­ne kir­ke­ne skal bli eni­ge seg i mel­lom.

«Sam­ar­beids­kli­ma­et er mye bed­re i vår tid,» sier pa­ter At­ha­na­si­us Maco­ra. «Da vi pus­set opp toa­let­te­ne i 2009, ble vi eni­ge etter bare to års for­hand­lin­ger».

Pa­te­ren kom til Je­ru­sa­lem i 2007 og har lun hu­mor og et varmt smil. Han er Va­ti­ka­nets ut­sen­ding til Je­ru­sa­lem med an­svar for Sta­tus Quo – alt­så sam­ar­bei­det med de and­re kirke­sam­fun­ne­ne – og snak­ker godt en­gelsk, etter­som han kom­mer fra Aus­tin, Texas.

Vi mø­ter ham i gårds­rom­met uten­for kir­ken og blir med inn til høy­re for der de skal ha vas­ket Jesu lik og vi­de­re inn­over og inn­over i det sto­re kirke­kom­plek­set som også rom­mer Gol­ga­ta og Jesu grav.

Pa­te­ren spør re­to­risk hvor man­ge mun­ker som skal til for å byt­te en lys­pære. Han sva­rer at in­gen vet, for­di de ikke er kom­met til enig­het ennå. Der har vi det. Grav­kirke­hu­mor av rå­es­te sort, men alt er ikke like mor­somt for de ro­mersk-ka­tols­ke i en kir­ke i et land i en re­gion der or­to­doks kris­ten­dom er den rå­den­de tros­ret­nin­gen. Det er øst­kir­ken som rå­der grun­nen, også in­ne i Grav­kir­ken.

FOR­FØL­GEL­SEN AV DE KRIST­NE

At­ha­na­si­us Maco­ra fin­ner det vans­ke­lig, men også lat­ter­lig at ikke de for­skjel­li­ge, krist­ne kir­ke­ne grei­er å sam­ar­bei­de bed­re. Det be­kym­rer ham det­te, i en tid der Midt­østens krist­ne er pres­set fra alle kan­ter. Fra et til dels ag­gres­sivt, sio­nis­tisk Israel og ikke minst fra mi­li­tan­te isla­mis­ter:

«Vi har hatt en til­stede­væ­rel­se her i 2000 år, men det er ikke sik­kert vi er her om hund­re år», suk- ker han.

På ver­dens­ba­sis er over 200 mil­lio­ner krist­ne ut­satt for for­føl­gel­se. Men sam­ti­dig som vi bru­ker dis­se tal­le­ne til å svart­male si­tua­sjo­nen, kom­mer Stig Mag­ne Heit­mann fra den krist­ne or­ga­ni­sa­sjo­nen Åpne Dø­rer og ba­lan­se­rer inn­tryk­ket en smu­le:

«Kir­ken i Midt­østen er ut­satt for en enorm trus­sel. Sam­ti­dig er kirke­veks­ten ster­kest i Iran og Af­gha­ni­stan. Jeg tror vi skal få se sterk vekst i Sy­ria også», sier han på te­le­fon fra Ber­gen.

Det han har no­tert seg, er at po­li­ti­sert og mi­li­tant isla­mis­me ska­per gro­bunn for for­føl­gel­sen av krist­ne, men også at den­ne for­men for isla­mis­me stø­ter fra seg islams­ke tro­en­de. Man­ge av dem kon­ver­te­rer til kris­ten­dom­men.

At­ha­na­si­us Maco­ra pe­ker på et åpen­bart pro­blem for krist­ne i Midt­østen; at na­sjo­na­lis­me knyt­tes til isla­mis­me og sio­nis­me. Men i Sy­ria har

det­te skapt en si­tua­sjon som er helt mot­satt av den vi fin­ner i Je­ru­sa­lem. «Bor­ger­kri­gen i Sy­ria har blant an­net ført til at de for­skjel­li­ge, krist­ne kir­ke­ne fle­re ste­der har fun­net sam­men», for­tel­ler Stig Mag­ne Heit­mann.

Grav­kir­ken i Je­ru­sa­lem skal være byg­get over Gol­ga­ta, der Je­sus skal ha blitt kors­fes­tet, og over grav­kam­me­ret han ble lagt i og sto opp fra. Det fin­nes knapt noe mer sen­tralt i kris­ten­dom­men, enn at Je­sus døde på kor­set og der­et­ter sto opp fra de døde.

En in­skrip­sjon i ber­get ved det tom­me grav­kam­me­ret skal være be­vi­set på at det fak­tisk var nett­opp her Jesu grav var å fin­ne. Den ro­mers­ke kei­se­ren Hadri­an fikk byg­get et tem­pel til Afro­di­tes pris over grav­plas­sen al­le­re­de i det and­re år­hund­re, for å hind­re krist­ne pi­le­gri­mer i å ta seg fram til den tom­me gra­ven der de hog­de stein som de tok med hjem.

JAK­TEN På DET SANNE KORS

I år 325 be­slut­tet kei­ser Konstan­tin, ro­mer­ri­kets førs­te, krist­ne kei­ser, at Afro­di­te-temp­let skul­le ri­ves og er­stat­tes av en kris­ten kir­ke. Ved et Her­rens un­der fant kei­se­rens mor, He­le­na, res­ter av Det sanne kors i bygge­gro­pa, noe som ble vi­ten­ska­pe­lig be­vist ved at res­ter av tre for­skjel­li­ge kors ble plas­sert over et lik etter tur. Når res­te­ne av Det sanne kors ble plas­sert over li­ket, be­ve­get det døde le­ge­met seg, mens det for­holdt seg al­de­les pas­sivt til de to and­re kor­se­ne. (En an­nen teori går ut på at de tre for­skjel­li­ge kors­bi­te­ne ble holdt over en dø­en­de kvin­ne som kvik­net til, da Det sanne kors ble holdt over hen­ne.)

Den hel­li­ge gravs kir­ke ble reist som to sam­men­hen­gen­de byg­nin­ger – en over Gol­ga­ta – og en an­nen over den tom­me gra­ven. Det tok ti år å fer­dig­stil­le kir­ken som skul­le få vir­ke som kris­ten­he­tens pi­le­grims­sted num­mer en i nes­ten 300 år, inn­til en brann ra­ser­te hele hel­lig­dom­men i mai 614, da Khos­rau II in­va­der­te Je­ru­sa­lem og stjal med seg res­te­ne av Det hel­li­ge kors til Per­sia, der han re­gjer­te som den sis­te ikke-mus­lims­ke hers­ker av lan­det vi i dag kjen­ner som Iran.

Gle­den skul­le imid­ler­tid bli kort­va­rig for den per­sis­ke korsty­ven. I 628 in­va­der­te den by­san­tins­ke hers­ke­ren Hera­k­li­us Per­sia og brak­te res­te­ne av Det sanne kors med seg i tri­umf til Konstan­ti­no­pel, byen vi i dag kjen­ner som Istan­bul.

Al­le­re­de året etter tok Hera­k­li­us de hel­li­ge kors­res­te­ne til­ba­ke til Je­ru­sa­lem, skjønt da­ti­dens vi­ten­skaps­menn kom til uenig­het om det vir­ke­lig var res­te­ne av Det sanne kors som kom hjem, el­ler om det var en ren for­falsk­ning, ut­ført av en­ten Hera­k­li­us, for å ha noe å vise til, el­ler Khos­rau, for­di per­ser­ne skul­le ha ro­tet bort de hel­li­ge tre­bi­te­ne.

18. ok­to­ber 1009 be­ord­ret den mus­lims­ke ka­li­fen al-ha­kim bi-amr Al­lah at Den hel­li­ge gravs kir­ke skul­le jev­nes med jor­den. Det­te opp­rør­te krist­ne le­de­re i Euro­pa så til de gra­der, at de lot ra­se­ri­et gå ut over ver­dens­de­lens jø­der. Hvem el­lers?

Imid­ler­tid grei­de gresk-or­to­dok­se krist­ne å gjem­me unna de sør­ge­li­ge res­te­ne av det som visst­nok skul­le være Det sanne kors, før sto­re de­ler av kirke­byg­nin­gen gikk i bak­ken, bare for å opp­le­ve å bli tor­tu­rert av kors­fa­re­re som se­ne­re inn­tok byen og som vil­le ha tre­bi­te­ne selv.

NØKKELEN TIL DØ­RA

Den som be­sø­ker Akers­hus fest­ning i Oslo, kan se inn­om Si­gurd Jor­sal­fars grav. Si­gurd I var kon­ge av Nor­ge fra 1103 til 1130 og fikk til­nav­net Jor­sal­far for­di han red i kors­tog til Je­ru­sa­lem der han var så hel­dig å bli vist en li­ten tre­flis som skul­le stam­me fra Det sanne kors i 1110, av den da re­gje­ren­de Kong Bal­de­vin av Je­ru­sa­lem.

Den­ne unn­se­li­ge, lil­le tre­bi­ten er alt som er igjen av Det sanne kors i dag. Om ikke per­ser­ne ro­tet bort hele greia, da. Slik at fli­sen som nå lig­ger som et hel­lig re­li­kvie, til­bedt av pi­le­gri­mer fra hele ver­den, er et rein­spik­ket fal­sum, noe som ikke er godt å fast­slå, da det også fin­nes fullt av fli­ser som visst­nok stam­mer fra Det sanne kors fle­re ste­der på klo­den.

For at in­gen skal fin­ne på å låse hver­and­re ute av kir­ken, har en mus­limsk fa­mi­lie fått i opp­ga­ve å ta vare på nøkkelen til dø­ra, mens en an­nen mus­limsk fa­mi­lie har i opp­ga­ve å låse kir­ken opp og igjen. Kir­kens fas­te re­pre­sen­ta­sjon be­står av 10 ka­to­lik­ker, 12 gresk-or­to­dok­se, 4 ar­me­ne­re og 2 kop­te­re som ikke sto­ler på hver­and­re.

Hver dag når kvel­den fal­ler på og gam­le­by-

ens man­ge muezzi­ner kal­ler til sole­falls­bønn fra mos­ke­enes mi­na­re­ter, går Omar el­ler Is­mail til al-hus­sei­ni sine i Je­ru­sa­lem og hen­ter nøkkelen til kir­ken. Der­et­ter tus­ler de gjen­nom sou­kens kryd­der­duf­ten­de, tran­ge smug og stre­der til kir­ken som lig­ger midt in­ne i den la­by­rin­tis­ke byen og lå­ser dø­ra klok­ka 20.00. Klok­ka fem om mor­ge­nen tras­ker de gjen­nom gam­le­by­ens mørk­lag­te ga­ter. Un­der bue­de hvelv og opp ned­tråk­ke­de, gam­le stein­trap­per for å låse opp igjen. Van­lig­vis er det pi­le­gri­mer som lar seg låse in­ne i kirke­rom­met om nat­ten også, slik at de kan fas­te og be.

«Fa­mi­li­en min har hatt den­ne job­ben i 100 år», sier Is­mail. «Vi job­ber for al-hus­sei­ni sine som er nøk­kel­vok­te­re. De har hatt nøkkelen i 825 år».

Det er som en fore­stil­ling, det hele. Alt må fore­gå i rik­tig rekke­føl­ge. Det er en kris­ten af­tens­ma­ti- né iscene­satt av til­lit­ver­di­ge mus­li­mer.

Først ban­kes det på dø­ren med tun­ge slag, der­et­ter ro­pes det at kir­ken skal sten­ge. An­non­se­rin­gen mø­tes med lun­ken in­ter­es­se av tu­ris­ter og pi­le­gri­mer som ten­ker at hvis alle and­re vil skyn­de seg, kan de selv ta det ro­lig.

TEPPEFALL

Etter­som det drøy­er å tøm­me kir­ken nå, vil Is­mail el­ler Omar gå og hen­te en is­ra­elsk po­liti­kon­sta­bel som står klar ute på gårds­plas­sen, i til­fel­le tu­ris­te­ne og pi­le­gri­me­ne drøy­er med å sige ut av hel­lig­dom­men også den­ne da­gen, nøy­ak­tig som da­gen før og da­gen før den.

Konsta­be­lens til­stede­væ­rel­se fø­rer på in­gen måte til at folk has­ter av går­de, så er man­ge av dem gam­le også, og dår­li­ge til beins. Det er kir­kens mun­ker og pres­ter og hva de nå er alle sam­men som skyn­der på og ja­ger pi­le­gri­me­ne på dør til slutt, slik at Omar el­ler Is­mail får luk­ket den tun­ge tøm­mer­døra til slutt.

Da åp­ner en luke i kirke­døra seg som om hele hel­lig­dom­men er et di­gert gjøk­ur, men det er in­gen kjempe­gjøk som kom­mer ut, det er en sti­ge. Den bru­ker nøk­kel­man­nen til å klat­re opp på, slik at han når lå­sen som sit­ter om lag to me­ter oppe på dø­ra.

Nøkkelen er en smi­jerns­stang som går i vin­kel. Nå stap­per Is­mail, som er vakt­ha­ven­de i kveld, den inn i nøkke­hul­let og vrir om. Han klat­rer ned, sen­der sti­gen inn gjen­nom luka og kjen­ner etter at dø­ra er for­svar­lig luk­ket. Han har gjort det­te i 15 år nå, og nå kom­mer da­gens høyde­punkt:

En vel­for­tjent røyk.

Is­mail in­ha­le­rer i lan­ge drag og kik­ker litt rundt seg på gårds­plas­sen, der mun­ker og pres­ter sit­ter

og hen­ger langs veg­ge­ne. Pi­le­gri­mer og tu­ris­ter står og trek­ker inn atmo­sfæ­ren, mens en og an­nen katt tas­ser rundt i skyg­ge­ne og ven­ter på å få plas­sen for seg selv.

Mør­ket har sen­ket seg nå. Tu­ris­te­ne tus­ler ut av gårds­plas­sen. Vi fore­slår at pa­ter At­ha­na­si­us Maco­ra og kom­pa­ni kan ta inn­gangs­pen­ger i kir­ken som har over en mil­lion be­sø­ken­de i året. Det må kun­ne bli en fin inn­tekts­kil­de.

«Det har ald­ri vært dis­ku­tert og jeg li­ker ikke ide­en», kvit­te­rer han.

I det kvel­dens pi­le­gri­mer flyk­ter til sine re­spek­ti­ve ho­tel­ler trek­ker pa­te­ren føl­gen­de kris­ten­so­sio­lo­gis­ke slut­ning: «De krist­ne i Midt­østen hø­rer tra­di­sjo­nelt til mid­del­klas­sen, el­ler er folk med mid­del­klasse­am­bi­sjo­ner. Det er ikke slik at alle er for­fulgt, men det er slik at selv om de ikke må flyk­te, så har de mu-

At­ha­na­si­us Maco­ra re­pre­sen­te­rer Va­ti­ka­net i Je­ru­sa­lem. Han er be­kym­ret over for­føl­gel­sen av de krist­ne.

FOTO: NTB SCANPIX

Is­ra­elsk po­li­ti måt­te ryk­ke inn i Grav­kir­ken i Je­ru­sa­lem, da det brøt ut masse­slags­mål mel­lom pres­ter fra de for­skjel­li­ge, krist­ne tros­sam­fun­ne­ne. To av pres­te­ne ble ar­res­tert.

Luf­ten er tett av rø­kel­se og for­vent­nin­ger. Var­men på Gol­ga­ta er dre­pen­de i seg selv.

Hun ber ved stei­nen de skal ha vas­ket Jesu le­ge­me på.

Pi­le­gri­mer fra hele ver­den flok­ker til Grav­kir­ken. Over en mil­lion per­soner hvert år.

Is­mail lå­ser kirke­døra. Si­den de krist­ne ikke sto­ler på hver­and­re, er det mus­li­mer som vok­ter kir­kens nøk­ler.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.