Kristenutdrivelse i Midtøsten
I den hellige byen Jerusalem er det ikke flere enn 10.000 kristne igjen. Midtøsten opplever et kristent eksodus av bibelske proporsjoner.
De kristne er en forfulgt gruppe i Midtøsten. 1,2 millioner kristne har flyktet fra Irak. 400.000 kristne har flyktet fra Syria. I den hellige byen Jerusalem er det ikke flere enn 10.000 kristne igjen. Midtøsten opplever et kristent eksodus av bibelske proporsjoner, og i kristenhetens største helligdom – Gravkirken i Jerusalem – ligger prestene på golvet og slåss.
To år inn i det nye årtusenet kom en koptisk munk til å flytte stolen sin inn i skyggen, fordi det var så varmt i solen. Denne frekkheten fikk etiopiske prester til å tenne på alle pluggene, slik at et slagsmål brøt ut som endte med at elleve prester fra forskjellige kirkesamfunn havnet på sykehus.
I 2004 glemte katolikkene å lukke døra til det fransiskanske kapellet under en gresk-ortodoks feiring av Det sanne kors. Siden man ikke kan finne seg i den slags respektløshet uten videre, angrep de fransiskanerne på flekken. Politiet kom til. Prester ble arrestert, men gemyttene roet seg.
Nå skulle Den hellige gravs kirke oppleve en periode med fred og harmoni. Ikke før i 2008 brøt det ut ny slåsskamp mellom prestene i kirken, denne gang fordi en gresk prest ble kastet ut av helligdommen fordi han sto i veien for armenerne.
Noen måneder senere, tørnet greske og armenske prester sammen på ny, under den årlige feiringen av det hellige relikviet Det sanne kors, da armenerne startet kors-prosisjonen uten at grekerne fikk være med.
Fromme pilegrimer sto langs veggene og ba. Menn i lange bukser. Kvinner i skaut.
Plutselig oppsto dytting i mengden. En fane gikk over ende. Snart haglet knyttneveslagene mellom svartkledde prester og fargerike prosesjonsdeltakere. En eldre, ortodoks prest med langt, hvitt skjegg gikk i bakken og mistet den staselige, svarte hatten. Hans modige kumpaner trakk ham i sikkerhet, mens andre prester sparket etter ham.
Livredde pilegrimer sprang ut av kirken og til sikkerhet i det lukkede gårdsrommet utenfor, mens håndgemenget utviklet seg til et veritabelt masseslagsmål. Politiet kom til, men maktet ikke å stagge gemyttene.
Et velrettet slag mot en munk traff presist på kinnet så brillene fløy vegg i mellom. Til slutt måtte israelske soldater rykke inn i kirkerommet for å gjenopprette ro og orden.
«Se, her», sier pater Athanasius Macora forferdet og peker mot en støvstripe på veggen.
«Her har armenerne flyttet skatollet sitt fire centimeter. De prøver å utvide arealet sitt!» Et åpenbart overgrep mot Status quo.
Mørk og Mystisk
Vi står inne i den mørke, mystiske kirken sammen med den lyse, hjertelige fransiskaneren. På alle kanter virrer lamslåtte pilegrimer fra hele verden. Indere, kinesere, amerikanere, afrikanere og europeere. Dette er kristenhetens største helligdom, men den ruver ikke akkurat i landskapet, inneklemt som den ligger midt i Jerusalems gamleby. Skal man finne fram, må man gi seg smug, trapper og smågater i vold og satse på å lese skiltene som viser vei. Den som går seg vill i labyrinten, må bare innse at man ikke lenger ledes på den rette vei. På den annen side er det nettopp den smale sti som fører fram til helligdommen.
Noen av pilegrimene er alene, andre er i grupper. Noen er i finstasen, andre i enklere gevanter. Noen går målrettet hit, snart dit. Andre trasker formålsløst rundt mellom veggene i etasjen. Opp til Golgata, ned trappen ved Det sanne kors. En tur i krypten. Opp igjen. Tenne et lys, kanskje. Kanskje ikke. Legge seg ned på alle fire, kanskje? Hvorfor ikke? Krype rundt i kirken. Kysse steinen, kanskje, som de skal ha vasket Jesus på etter at han var tatt ned fra korset.
En sortkledd dame tenner et lys. Hun trekker sjalet tettere rundt fjeset og ber en stille bønn. Hver dag kommer hun hit. Når solen synker
ned bak høydedragene i vest. Hver eneste dag. Hun kler seg i svart. Hun legger sjalet over skuldrene. Hun låser døra bak seg og trekker ut i Jerusalems gater. Hun går gjennom den hellige byen. Til sist er hun inne i gamlebyens dunkle irrganger. Så skrider hun over gårdsplassens tilårskomne steingolv, trekker sjalet over hodet, gjør korsets tegn og trer inn i det aller helligste.
Hun vet ikke hvor mange år hun har hatt denne rutinen. Noen turist er hun så visst ikke, Sarah Yadman. Slekten hennes har holdt til i Jerusalem siden tidenes morgen.
Sarah sier at Gud er i kirken, og at Jesus hører oss her.
Det gjør Sarah lykkelig.
«Men dere må ikke fotografere meg, for da kommer mannen min til å gi meg juling», legger hun til, uten snev av lykke.
DREPENDE På GOLGATA
Varmen her på Golgata er drepende. Luften er tett av røkelse og forventninger. Her er katolikker, koptere, armensk-apostolikere, syrisk-ortodokse, gresk-ortodokse, russisk-ortodokse, latvisk-ortodokse, i det hele tatt en broget forsamling, for ikke å glemme de lokale – oftest katolikker eller greskortodokse – som bruker kirken i det daglige.
Det synligste beviset på striden mellom de ulike, kristne fraksjonene i Jerusalem, er Den uflyttelige stigen. Stigen ble satt opp på en gesims over inngangen til kirken i 1757 og skulle bli gjenstand for diskusjon fram til 1964, da pave Paul VI gjennom en pontifikasjon fastslo at stigen ikke kunne flyttes uten at det forelå en økumenisk forståelse mellom den gresk-ortodokse og den romersk-katolske kirke.
Stigen tilhører armenerne, men gesimsen den står på er gresk. Grekerne nektet derfor armener-
ne å bruke stigen til vedlikeholdsarbeid på et armensk vindu i 1757, og der står altså stigen den dag i dag og venter på at de kristne kirkene skal bli enige seg i mellom.
«Samarbeidsklimaet er mye bedre i vår tid,» sier pater Athanasius Macora. «Da vi pusset opp toalettene i 2009, ble vi enige etter bare to års forhandlinger».
Pateren kom til Jerusalem i 2007 og har lun humor og et varmt smil. Han er Vatikanets utsending til Jerusalem med ansvar for Status Quo – altså samarbeidet med de andre kirkesamfunnene – og snakker godt engelsk, ettersom han kommer fra Austin, Texas.
Vi møter ham i gårdsrommet utenfor kirken og blir med inn til høyre for der de skal ha vasket Jesu lik og videre innover og innover i det store kirkekomplekset som også rommer Golgata og Jesu grav.
Pateren spør retorisk hvor mange munker som skal til for å bytte en lyspære. Han svarer at ingen vet, fordi de ikke er kommet til enighet ennå. Der har vi det. Gravkirkehumor av råeste sort, men alt er ikke like morsomt for de romersk-katolske i en kirke i et land i en region der ortodoks kristendom er den rådende trosretningen. Det er østkirken som råder grunnen, også inne i Gravkirken.
FORFØLGELSEN AV DE KRISTNE
Athanasius Macora finner det vanskelig, men også latterlig at ikke de forskjellige, kristne kirkene greier å samarbeide bedre. Det bekymrer ham dette, i en tid der Midtøstens kristne er presset fra alle kanter. Fra et til dels aggressivt, sionistisk Israel og ikke minst fra militante islamister:
«Vi har hatt en tilstedeværelse her i 2000 år, men det er ikke sikkert vi er her om hundre år», suk- ker han.
På verdensbasis er over 200 millioner kristne utsatt for forfølgelse. Men samtidig som vi bruker disse tallene til å svartmale situasjonen, kommer Stig Magne Heitmann fra den kristne organisasjonen Åpne Dører og balanserer inntrykket en smule:
«Kirken i Midtøsten er utsatt for en enorm trussel. Samtidig er kirkeveksten sterkest i Iran og Afghanistan. Jeg tror vi skal få se sterk vekst i Syria også», sier han på telefon fra Bergen.
Det han har notert seg, er at politisert og militant islamisme skaper grobunn for forfølgelsen av kristne, men også at denne formen for islamisme støter fra seg islamske troende. Mange av dem konverterer til kristendommen.
Athanasius Macora peker på et åpenbart problem for kristne i Midtøsten; at nasjonalisme knyttes til islamisme og sionisme. Men i Syria har
dette skapt en situasjon som er helt motsatt av den vi finner i Jerusalem. «Borgerkrigen i Syria har blant annet ført til at de forskjellige, kristne kirkene flere steder har funnet sammen», forteller Stig Magne Heitmann.
Gravkirken i Jerusalem skal være bygget over Golgata, der Jesus skal ha blitt korsfestet, og over gravkammeret han ble lagt i og sto opp fra. Det finnes knapt noe mer sentralt i kristendommen, enn at Jesus døde på korset og deretter sto opp fra de døde.
En inskripsjon i berget ved det tomme gravkammeret skal være beviset på at det faktisk var nettopp her Jesu grav var å finne. Den romerske keiseren Hadrian fikk bygget et tempel til Afrodites pris over gravplassen allerede i det andre århundre, for å hindre kristne pilegrimer i å ta seg fram til den tomme graven der de hogde stein som de tok med hjem.
JAKTEN På DET SANNE KORS
I år 325 besluttet keiser Konstantin, romerrikets første, kristne keiser, at Afrodite-templet skulle rives og erstattes av en kristen kirke. Ved et Herrens under fant keiserens mor, Helena, rester av Det sanne kors i byggegropa, noe som ble vitenskapelig bevist ved at rester av tre forskjellige kors ble plassert over et lik etter tur. Når restene av Det sanne kors ble plassert over liket, beveget det døde legemet seg, mens det forholdt seg aldeles passivt til de to andre korsene. (En annen teori går ut på at de tre forskjellige korsbitene ble holdt over en døende kvinne som kviknet til, da Det sanne kors ble holdt over henne.)
Den hellige gravs kirke ble reist som to sammenhengende bygninger – en over Golgata – og en annen over den tomme graven. Det tok ti år å ferdigstille kirken som skulle få virke som kristenhetens pilegrimssted nummer en i nesten 300 år, inntil en brann raserte hele helligdommen i mai 614, da Khosrau II invaderte Jerusalem og stjal med seg restene av Det hellige kors til Persia, der han regjerte som den siste ikke-muslimske hersker av landet vi i dag kjenner som Iran.
Gleden skulle imidlertid bli kortvarig for den persiske korstyven. I 628 invaderte den bysantinske herskeren Heraklius Persia og brakte restene av Det sanne kors med seg i triumf til Konstantinopel, byen vi i dag kjenner som Istanbul.
Allerede året etter tok Heraklius de hellige korsrestene tilbake til Jerusalem, skjønt datidens vitenskapsmenn kom til uenighet om det virkelig var restene av Det sanne kors som kom hjem, eller om det var en ren forfalskning, utført av enten Heraklius, for å ha noe å vise til, eller Khosrau, fordi perserne skulle ha rotet bort de hellige trebitene.
18. oktober 1009 beordret den muslimske kalifen al-hakim bi-amr Allah at Den hellige gravs kirke skulle jevnes med jorden. Dette opprørte kristne ledere i Europa så til de grader, at de lot raseriet gå ut over verdensdelens jøder. Hvem ellers?
Imidlertid greide gresk-ortodokse kristne å gjemme unna de sørgelige restene av det som visstnok skulle være Det sanne kors, før store deler av kirkebygningen gikk i bakken, bare for å oppleve å bli torturert av korsfarere som senere inntok byen og som ville ha trebitene selv.
NØKKELEN TIL DØRA
Den som besøker Akershus festning i Oslo, kan se innom Sigurd Jorsalfars grav. Sigurd I var konge av Norge fra 1103 til 1130 og fikk tilnavnet Jorsalfar fordi han red i korstog til Jerusalem der han var så heldig å bli vist en liten treflis som skulle stamme fra Det sanne kors i 1110, av den da regjerende Kong Baldevin av Jerusalem.
Denne unnselige, lille trebiten er alt som er igjen av Det sanne kors i dag. Om ikke perserne rotet bort hele greia, da. Slik at flisen som nå ligger som et hellig relikvie, tilbedt av pilegrimer fra hele verden, er et reinspikket falsum, noe som ikke er godt å fastslå, da det også finnes fullt av fliser som visstnok stammer fra Det sanne kors flere steder på kloden.
For at ingen skal finne på å låse hverandre ute av kirken, har en muslimsk familie fått i oppgave å ta vare på nøkkelen til døra, mens en annen muslimsk familie har i oppgave å låse kirken opp og igjen. Kirkens faste representasjon består av 10 katolikker, 12 gresk-ortodokse, 4 armenere og 2 koptere som ikke stoler på hverandre.
Hver dag når kvelden faller på og gamleby-
ens mange muezziner kaller til solefallsbønn fra moskeenes minareter, går Omar eller Ismail til al-husseini sine i Jerusalem og henter nøkkelen til kirken. Deretter tusler de gjennom soukens krydderduftende, trange smug og streder til kirken som ligger midt inne i den labyrintiske byen og låser døra klokka 20.00. Klokka fem om morgenen trasker de gjennom gamlebyens mørklagte gater. Under buede hvelv og opp nedtråkkede, gamle steintrapper for å låse opp igjen. Vanligvis er det pilegrimer som lar seg låse inne i kirkerommet om natten også, slik at de kan faste og be.
«Familien min har hatt denne jobben i 100 år», sier Ismail. «Vi jobber for al-husseini sine som er nøkkelvoktere. De har hatt nøkkelen i 825 år».
Det er som en forestilling, det hele. Alt må foregå i riktig rekkefølge. Det er en kristen aftensmati- né iscenesatt av tillitverdige muslimer.
Først bankes det på døren med tunge slag, deretter ropes det at kirken skal stenge. Annonseringen møtes med lunken interesse av turister og pilegrimer som tenker at hvis alle andre vil skynde seg, kan de selv ta det rolig.
TEPPEFALL
Ettersom det drøyer å tømme kirken nå, vil Ismail eller Omar gå og hente en israelsk politikonstabel som står klar ute på gårdsplassen, i tilfelle turistene og pilegrimene drøyer med å sige ut av helligdommen også denne dagen, nøyaktig som dagen før og dagen før den.
Konstabelens tilstedeværelse fører på ingen måte til at folk haster av gårde, så er mange av dem gamle også, og dårlige til beins. Det er kirkens munker og prester og hva de nå er alle sammen som skynder på og jager pilegrimene på dør til slutt, slik at Omar eller Ismail får lukket den tunge tømmerdøra til slutt.
Da åpner en luke i kirkedøra seg som om hele helligdommen er et digert gjøkur, men det er ingen kjempegjøk som kommer ut, det er en stige. Den bruker nøkkelmannen til å klatre opp på, slik at han når låsen som sitter om lag to meter oppe på døra.
Nøkkelen er en smijernsstang som går i vinkel. Nå stapper Ismail, som er vakthavende i kveld, den inn i nøkkehullet og vrir om. Han klatrer ned, sender stigen inn gjennom luka og kjenner etter at døra er forsvarlig lukket. Han har gjort dette i 15 år nå, og nå kommer dagens høydepunkt:
En velfortjent røyk.
Ismail inhalerer i lange drag og kikker litt rundt seg på gårdsplassen, der munker og prester sitter
og henger langs veggene. Pilegrimer og turister står og trekker inn atmosfæren, mens en og annen katt tasser rundt i skyggene og venter på å få plassen for seg selv.
Mørket har senket seg nå. Turistene tusler ut av gårdsplassen. Vi foreslår at pater Athanasius Macora og kompani kan ta inngangspenger i kirken som har over en million besøkende i året. Det må kunne bli en fin inntektskilde.
«Det har aldri vært diskutert og jeg liker ikke ideen», kvitterer han.
I det kveldens pilegrimer flykter til sine respektive hoteller trekker pateren følgende kristensosiologiske slutning: «De kristne i Midtøsten hører tradisjonelt til middelklassen, eller er folk med middelklasseambisjoner. Det er ikke slik at alle er forfulgt, men det er slik at selv om de ikke må flykte, så har de mu-