Er Etiopia på vei mot diktatur?
Etiopia befinner seg for øyeblikket i en svært usikker situasjon.
Ioktober innførte landets statsminister, Hailemariam Desalegn, en seks måneders unntakstilstand i kjølvannet av noen av de største og blodigste protestene siden det Etiopiske Folkets Revolusjonære Demokratiske Front (EPRDF) tok makten i 1991. De fleste voldelige konfrontasjonene fant sted i regionene Oromia og Amhara, som er hjem for 60% av landets befolkning. I følge Hailemariam gikk om lag 500 menneskeliv tapt, mens andre kilder sier tallet er mye høyere. I et forsøk på å ta kontroll over situasjonen innførte han en serie restriksjoner som tok sikte på å gi regjeringen pusterom og mulighet til å finne en vei ut av uføret.
I desember erklærte Hailemariam optimistisk at ”lov og order var gjenopprettet” og at situasjonen i landet var blitt ”normalisert”. Dermed var det svært overraskende at forsvarsministeren den andre april meddelte at unntakstilstanden var utvidet med fire måneder for å konsolidere den forbedrede sikkerhetssituasjonen. S iden regimets tidligere dager har Etiopia vært styrt på grunnlaget av etniske regioner – det finnes i alt ni sli- ke regioner i landet og to autonome byer. EPRDF er satt sammen av fire etnisk-baserte partier, mens de andre fem regionene er tilknyttet partiet uten fullt medlemskap. I realiteten er det imidlertid slik at partiet er kontrollert av Tigrayfolkets Frigjøringsfront (TPLF), som ble etablert i 1975 men etterhvert utviklet seg til å bli en svært effektiv geriljastyrke som til slutt styrtet Derg-regimet i 1991. TPLF spilte også en sentral rolle i opprettelsen av de andre etnisk-baserte partiene for Oromo- og Amhara-folket, samt et konglomerat (20% av befolkningen) av mindre etniske grupper sør i landet. I kontrast utgjør Tigray-folket bare 6% av befolkningen. Med et pennestrøk opprettet dermed TPLF en front som fikk det til å se ut som om alle de store etniske gruppene i Etiopia er representert i en stor demokratisk sammenslutning. Samtidig kontrollerer TPLF landet gjennom sin dominerende posisjon i militæret og overvåkningstjenestene. D rivkraften bak dannelsen av TPLF og EPRDF var Meles Zenawi – TPLFS ledende ideolog og strateg. Selv om Meles døde svært plutselig i August 2012, har hans arv vært gjennomgående og viktig. For eksempel kom hans evne til å utmanøvrere motstandere klart til syne tidlig på 2000-tallet. Og Meles oppnådde også internasjonal berømmelse og troverdighet ved å presentere seg selv som en leder som ønsket stabilitet i Afrikas Horn og sitt regime som et bolverk mot terrorisme. Etiopia ble også en viktig mottaker av vestlig bistand – blant annet på grunn av regimets arbeid mot fattigdom.
Som et resultat av disse utviklingene og ettersom han følte seg trygg I etterkant av en overveldende valgseier i 2005 åpnet Meles opp det politiske rommet. Det var et stort feilgrep. Til tross for riggede valg vant opposisjonen nesten en tredjedel av alle setene I parlamentet. Internasjonale observatører klagde over utbredt valgfusk og opposisjonen reagerte med vold. EPRDF beskyldte opposisjonen for å forsøke å styrte regjeringen og slo hardt ned på protestene – nær 200 demonstranter ble drept og mange tusen personer, deriblant 70 opposisjonsledere, ble arrestert. Etter hendelsene i 2005 ble regimet mer undertrykkende og innførte en rekke lover som tok sikte på å beskytte ”nasjonens sikkerhet”. Forutsigbart nok vant EPRDF og dets støttespillere alle setene i valgene i 2010 og 2015 – og dette i et parlament med 547 seter! Journalister og bloggere har blitt drevet i eksil og noen opposisjonsledere har blitt utsatt for falske anklager om terrorisme og fengslet.
Det ville imidlertid ikke være riktig å nekte å anerkjenne at Etiopia står overfor enorme sosiale og økonomiske utfordringer. Landet har svært høy befolk- ningsvekst og landets har nå en befolkning på 100 millioner mennesker – den nest største i Afrika. Et stort antall unge mennesker – så mange som 2,5 millioner – trer inn på arbeidsmarkedet hvert år. L andet har investert stort i sosiale tjenester som helse og utdanning som har vært positivt for kvinner og folk på den etiopiske landsbygda. Fattigdom er drastisk redusert og Etiopia anses også for å være et av landene med lavest ulikheter i verden. Og det blir ofte glemt at menneskerettigheter også omfatter tilgang til helsetjenester og utdanning, og ikke minst en vei ut av fattigdom. Gitt dagens usikkerhet gjenstår spørsmålet om hvorvidt et ureformert Eprdf-regime kommer til å overleve. Opposisjonen ønsker noe som EPRDFregjeringen ikke kan gi dem om den ønsker å overleve, nemlig en åpning av det politiske rommet og genuint frie valg !
Etiopia ble også en viktig mottaker av vestlig bistand – blant annet på grunn av regimets arbeid mot fattigdom.
JONATHAN BAKER,
professor emeritus,
ALF GUNVALD NILSEN,
førsteamanuensis Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, Universitet in Agder