Psykologisk dyptloddende

THRILLER «Syndenes forlatelse»

John Hart Font

Han regnes ikke som en mester for ingen ting, amerikanske John

Hart. Han klarer å skrive en historie som holder over

550 sider.

Årets bok, oversatt til norsk, har varme understrømmer av tro på det gode, på kjærlighet, rett og slett. Den drives fram av både en særdeles spennende historie, men også av troen på at det fins noe varmt mellom oss mennesker som overgår alt annet. Det er nesten overraskende at boka er skrevet av en mann, så sentralt som kjærlighetselementet er i fortellingen.

Den kan leses som lengselen etter å høre til, å være familie, å være omsorgsperson, etter et samfunn som bygges på slike verdier framfor på korrupsjon, vold og svik; litt rart tema, kanskje, tatt i betraktning at boka er en thriller.

Boka benytter et tradisjonelt grep der hovedpersonene misforstås, anklages og straffes for forbrytelser de ikke har begått – en klisjé som egentlig er ganske oppbrukt. Boka konstrueres om dem/ oss, skurk/helt, sympatisk/usympatisk – der det amerikanske politi- og fengselsvesenet befinner seg på den gale siden.

Når grepet likevel funker, er det fordi det andre motivet blir viktigere, det psykologiske, det mellommenneskelige. Hart skildrer det gjennom den kvinnelige po- litikvinnen Elizabeths tendens til å knytte seg til folk hun føler trenger henne, barn og misbrukte mennesker. Vi møter det gjennom beskyttelsestrangen hennes kollega viser for sin kone, og vi får dypdykk inn i foreldre som svikter egne barn til fordel for andre idealer og hensyn.

Det er med andre ord fordi den lodder så dypt rent menneskelig at boka fungerer så sterkt. Avslutningen er som en gammel, amerikansk cowboyfilm, der heltene rir tilfredse av sted mot ørkenen, mot et landskap av lykke der ingen kan nå dem. Og hvis en legger all realisme til side, så er det mulig å nyte dette litterære synet av samholdets og trofasthetens seier. Bare så synd at de som er nedkjempet er dem som er satt til å sikre sivilisasjonens opprettholdelse.