«Her ha vætun spræna uttover radiatora, ja».

Jeg liker å tro at jeg har holdt på dialekten gjennom nitten år i Agder, men illusjonen brister med større kraft for hver gang jeg er hjemom Gudbrandsdalen. I påska oppsøkte jeg et bilverksted for å lodde sannsynligheten for at 95modellen ville klare alle de 65 milene hjem igjen. Mekanikeren var på min egen alder, og etter målføret å dømme hadde han aldri bodd noe annet sted. For annenhver setning ble jeg minnet på ord jeg hadde glemt fantes, for ikke å snakke om hvordan man bøyer dem i kjønn og tall. Jeg forlot verkstedet med økt bilkunnskap og en viss skamfølelse. Jeg lurer også faktisk på om «radiator» i nordgudbrandsdølsk skifter fra hankjønn til hunkjønn i dativ. Da jeg kom hjem til samboeren skjønte hun ikke alt jeg sa.