Urovekkende vekst i unge føre
I den senere tid har media satt fokus på den sterke veksten i antall unge uførepensjonister (under 30 år).
denne veksten har vært forsøkt forklart med arbeidsmarkedet og konjunkturutviklingen, men også med lat ungdom. Som politiker og levekårsforsker blir en ganske oppgitt over at myndigheter og sentrale aktører som deltar i debatten ikke griper kjernen i denne problematikken. Problemet med nasjonal debatt er at problematikken ikke er adressert i sin bredde.
Det er mye fokus på arbeidsmarked – om det er godt eller dårlig. For de som måtte ha litt restarbeidsevne kan nok svingningene i arbeidsmarkedet være av en viss betydning, men svært mange av disse unge har ikke forutsetninger for å søke arbeid. For dem spiller konjunkturene ingen rolle. Vi vet at mange ikke har gjennomført videregående skole. De har neppe latt være å fullføre videregående skole på grunn av konjunkturene, ei heller dårlige veier for den saks skyld.
Som forsker har jeg intervjuet mange unge uførepensjonister rundt i landet, saksbehandlerne deres og legene deres. Funnene viser at det handler svært lite om arbeidsmarkedet, men om de unges oppvekst og det de selv, og legene deres, beskriver som omsorgssvikt. Når vi møter dem på et senere tidspunkt i livet, omtales omsorgssvikten som årsak til deres psykiske helseproblemer i dag.
Kort sagt forplanter proble- mene i hjemmet seg til skolen – til konsentrasjonsvansker – som igjen kan føre til læringsvansker – og for noen en utagerende eller uvanlig atferd.
Vi får også høre om en voksenverden som må «ha sett» men som ikke reagerte. Mange i denne gruppen føler seg sviktet i ung alder, og har i dag bristende forutsetninger for å ta/fullføre en utdanning og komme i arbeid. Vi trenger en politikk som adresserer denne problematikken i din bredde og setter inn de nødvendige ressurser for å forebygge den trenden vi ser. For å forebygge ung uførhet må vi bedre samarbeidet mellom «hverdagsbarnevernet» (det vil si barnehage, skole, skolehelsetjeneste, oppvekstmedarbeidere mfl.) og barnevernet. Forskningen avdekker et fragmentert hjelpeapparat. Mange sitter med en bit av puslespillet, mens man ofte mangler overblikket. Dette er et satsingsområde i mange kommuner i dag.
Vi må tidligere inn. Legg mer- ke til at debatten ofte handler om ungdomsskole og videregående skole. Da er det for mange unge for sent. Det gjøres mye godt arbeid i barnehagene i dag, men vi må styrke innsatsen i 1.-4. trinn i grunnskolen. Der avdekker forskningen et hull i «forebyggingskjeden». Vi må øke voksentettheten i småbarnskolen, av flere grunner, men også denne. De voksne i skolen må ha mer tid til å «se» og «reagere» på utsatte barn.
Kanskje er det noe i lærerutdanningen vi må se på. Da vi intervjuet lærere på disse trinnene svarer mange at de uroer seg for 2-3 barn i hver klasse, men at de var lite forberedt på å snakke med foreldrene om sin «uro».
Eller kanskje må vi øke den sosiale kompetansen i småbarnskolen på annen måte? Kanskje er det behov for å innføre «sosiallæreren» igjen? Kanskje bør en helt annen sosial kompetanse ansettes i skolene? Og, vi bør styrke helsesøstertjenesten på de laveste trinnene i skolen.
På årsmøtet i Arbeiderpartiet Aust-agder ble mange forslag som støtter opp om dette vedtatt og spilt inn til landsmøtet og Arbeiderpartiets partiprogram. Jeg vil spesielt peke på nasjonal norm for lærertetthet i grunnskole (og videregående skole), bemanningsnorm i skolehelsetjeneste og barnehage, styrking av psykisk helsearbeid i kommunene og tverrfaglig kompetanse i skolen. Jeg er glad for at vår delegasjon til Arbeiderpartiets landsmøte vil reise disse problemstillingene i debatten og gjøre sitt til at tiltakene blir vedtatt.
Til sist håper jeg at vi alle skal ta et oppgjør med en noe lettvint retorikk om lat ungdom som årsak til utviklingen. Lat ungdom fant vi ikke spor av i forskningen.
❞ Funnene viser at det handler svært lite om arbeidsmarkedet, men om de unges oppvekst og det de selv, og legene deres, beskriver som omsorgssvikt.