President Macron
Alt tyder på at sentrumskandidaten Emmanuel Macron blir Frankrikes neste president. Men det betyr ikke at spenningen er borte.
Første runde av det franske presidentvalget var et jordskjelv. For første gang siden 1958 kom ingen av de tradisjonelt statsbærende partienes kandidat til finaleomgangen. De konservative republikanernes kandidat kom bare på tredjeplass. Og det en gang så stolte sosialistpartiets kandidat fikk oppsiktsvekkende dårlige seks prosents oppslutning. Det er en katastrofe for partiet som i denne perioden har presidenten.
Likevel er det naturlig nok de to finalekandidatene de kommende 12 dagene – og ukene deretter – vil handle om. Knapt noen tror at Marine Le Pen har mulighet til å vinne finaleomgangen. Selv om hun har tatt en rekke grep for å moderere og normalisere sitt eget og partiets image, er hun fortsatt for ekstrem for flertallet av franske velgere.
Målinger viser at Macron ligger an til å få rundt 65 prosent av stemmene i finaleomgangen. Det vil i så fall være utklassing. Men skulle Le Pen få opp mot 40 prosent av stemmene, vil det samtidig være sensasjonelt bra for hennes parti. Da hennes – langt mer ekstreme – far Jean Marie Le Pen kom til finaleomgangen i 2002, fikk han bare 18 prosents oppslutning. Og han kjempet mot den da svært upopulære Jacques Chiraq. For datteren Marine vil hvert prosentpoeng være svært viktig, på veien mot større aksept og fremtidig politisk innflytelse.
Det mest bemerkelsesverdige ved denne finaleomgangen er at begge kandidatene står utenfor det etablerte politiske systemet. Macron spiller bevisst på dette. Men det kan også bli en politisk bumerang for ham.
Macron vil i neste omgang av presidentvalget trenge støtte fra velgerne til de etablerte partiene. Og han vil trenge dem når partiene skal kjempe om makten i det franske parlamentet, i begynnelsen av juni. Men foreløpig ser det svært vanskelig ut for Macrons nystiftede bevegelse å kunne oppnå noe i nærheten av flertall i nasjonalforsamlingen. Og klarer han ikke det, må han i innenrikspolitikken regjere på andre, etablerte partiers nåde. Dette er partier som ikke vil føle noe påtrengende behov for å hjelpe den nyvalgte presidenten.
Det franske dramaet er ikke over.
Det franske dramaet er ikke over.