Skolegård eller nærmiljøpark
I flere år har administrasjonen i Kristiansand arbeidet for å gjøre skolegårdene til det de kaller nærmiljøpark. Dette er så forsøkt innarbeidet i kommuneplanens bestemmelser.
DKommunen er i ferd med å fraskrive seg store deler av ansvaret for barnas lekearealer.
et administrasjonen markedsfører, kalles å samle og styrke. En mer dekkende betegnelse ville være å stable og svekke. Dette kommer jeg tilbake til.
Det foreligger en underlig sak til bystyret. Den er underveis og har vært i by- og miljøutvalget. Tirsdag skal den behandles i oppvekststyret og dernest i formannskapet før bystyret konkluderer. I by- og miljøutvalget gikk flertallet mot administrasjonens forslag til vedtak. Saken dreier seg om hvordan kommuneplanens bestemmelser om lekeplasser skal forståes.
Venstres representant – Petter Benestad – fremmet forslaget som fikk flertall. Forslaget var på forhånd sendt til administrasjonen. En underlig ordning, men et system som gir administrasjonen tid til å samle nok ammunisjon til å få lagt døde de forslag som ikke passer inn. Slik var det i alle fall ved denne korsveien. Man var godt forberedt og holdt ekstra informasjonsinnlegg før saken ble behandlet. Så vel plan- og bygningssjef som plansjef deltok og dessuten parksjef og ”setteparksjef”.
Til ingen nytte. Uenigheten dreier seg om hva i tilknytning til betyr. I kommuneplanens bestemmelser heter det at i alle nye utbyggingsområder skal det etableres nærmiljøpark i tilknytning til grunnskoler. Ordet nye er et sentralt ord jeg skal komme tilbake til.
Da administrasjonen skjønte at de tapte avstemningen ble det bedt om utsettelse for å få en juridisk vurdering av saken. Utvalgets leder ga beskjed om at saken skulle gå videre og en slik vurdering kunne i så fall ettersendes til bystyret. Saken ble likevel stoppet og utsatt til over påske. Imens har kommuneadvokaten levert en juridisk betenkning og i tillegg har parksjefen formulert et epos om konsekvenser.
Om dette siste og mye annet bakgrunnsmateriale i saken vil jeg si med tidligere redaktør i Aftenposten, Per Egil Hegge: Det er ingen mangel ved en tekst at den er begripelig. Og det er nettopp begripeligheten som er kjernen i saken. Bestemmelsene er så uklart formulert at noen hver kan gå vill. Og noen har gått såpass vill at to betrodde barnas forkjempere har åpnet varslingssak.
Hva er det administrasjonen holder på med? Områdereguleringen av Marvikssletta ble utført av planog bygningsetaten med plansjefen som ansvarlig. Lekeplassdimensjoneringen ble sikret ved parkvesenets aktive deltagelse. Hva ble resultatet for barna? Nord for området ved Bragesvei ble en eksisterende lekeplass regulert på nytt og vips hadde planen en lekeplass. Kvartalslekeplass ble ikke satt av ei heller områdelekeplass. I denne pla- nens bestemmelser står det noe svevende om at kvartalslekeplass skal etableres i nærmiljøparken ved Wilds Minne skole eller annet sted. Dette er hva administrasjonen mener med å samle og styrke. Ikke en kvadratmeter settes av til barna, men nye funksjoner stables oppå eksisterende.
I flere reguleringssaker bestemmes det at det skal betales inn penger til forholdsmessig opprusting av en nærmere angitt lekeplass. Formuleringen er tåketale og ingen bestemmelse, men verre er at dette i virkeligheten blir en subsidiering av parkvesenets drift. Bestemmelsene har også nye avstandskrav til kvartalslekeplasser. I praksis innebærer dette at 3 av 4 eksisterende kvartalslekeplasser kan bli ”overflødige”. I sentrale strøk blir det en av to. Av de som blir igjen skal flest mulig legges til skolegårdene.
Om en ser dette i sammenheng med at kommunen har veltet ansvaret for de fleste sandlekeplassene over på velforeningene, at flere kvartalslekeplasser allerede langt på vei er ”lurt” over på velforeningers skuldre via kunstgresstiltak og at større løkker overlates til organisert fotball, ser vi et klart mønster.
Kommunen er i ferd med å fra- skrive seg store deler av ansvaret for barnas lekearealer. Barna i Kristiansand får færre og dårligere lekemuligheter om dette får fortsette. Men administrasjonen er på trygg grunn om en skal tro kommuneadvokaten. Utredningen er dessverre dels mangelfull og dels feil. Og konklusjonen er i beste fall lettvint.
Ordet nye er utelatt i sitatet fra bestemmelsene. Nye utbyggingsområder er ikke det samme som gamle utbyggingsområder, og utbyggingsområder er store områder slike som Lauvåsen, Dvergsnestangen og Justneshalvøya. Utbyggingsområder omfatter ikke gjenbruk, slik som Marvikssletta eller mindre fortettingsprosjekt.
Kommuneadvokaten viser til kart- og planforskriften og at nærmiljøpark der er nevnt under byggeområder. Altså kan ligge på skoletomta. Dette er feil. Lekeplass kan ikke legges til en skolegård. Det er et helt annet formål. Forskriften omtaler nærmiljøanlegg. Det er små tilskuddsberettigede tiltak og noe helt annet. Kommuneadvokaten mener, etter en filologisk øvelse, at i tilknytning til ikke kan bety i tillegg til. Det har heller ikke blitt hevdet.
Men tilknytning er synonymt med ord som: berøring, binde- ledd, bro, forbindelse, kopling, kontakt, nærhet mfl. Altså ikke inne på. Når kommuneadvokaten sier at det er tyngende om lekeplassen skulle avsettes i stedet for noen tiltak på skoletomta, er det ikke å kreve mer enn hva det er blitt krevd i hele etterkrigstiden.
Når ikke ordlyden i bestemmelsene er entydige går juristen til forarbeidene. I vanlig rettsanvendelse er dette praksis, men bestemmelser til kommunale planer er noe annet. En planbestemmelse skal være entydig og klar og ikke gjenstand for tolkning slik lovparagrafer gjerne er.
I ”forarbeidene” definerer administrasjonen nærmiljøpark som en erstatning for sentralt lekefelt og sentralt ballfelt, klare friområdefunksjoner altså. Dette er den eneste definisjonen som foreligger. Kommuneadvokaten velger å ikke sitere dette?
Reguleringsplaner dreier seg ikke om penger, tiltak eller tilrettelegging. En plan setter av arealer til utbygging og vern. Barnas interesser skal ivaretas særskilt. Det sier loven. Handler kommunen til barnas beste?