Mi djupe medkjensle - sambuande teologistudentar
I dette innlegget vel eg å bruka nynorsk. Målforma i seg sjølv inneber varme, innleving, ja, endå poesi.
I dag er det ikkje folk flest eg ynskjer å nå, men dei såkalla sambuande teologistudentane. Dei er inne i ei kjensleladd og problematisk krise. Tretti av dei ga uttrykk for situasjonen i innlegget «Biskopenes dyneløfting», VL 21. mars. Eg har verkeleg vondt av dei. Tenkja seg til – å føle seg pressa til å gifta seg med kjærasten sin. Eg forstår fortvilinga. Bak seg har dei tre år på vidaregåande skule, med karakterar i alle fag. Rett nok er ikkje teologien eit lukka studium, men det krev studiekompetanse. Så er dei innafor,og i gong. Men det tek seks år av livet å koma ut igjen. Sjølv om det meste er interressant, er neppe alle disiplinane like spennande. Å bu saman med ein kul partnar set naturleg nok ein spiss på tilværet. Havregryna og mjølka smaker betre når ein er to. Billigara blir det og -.
Så kjem trusselen. Biskopane har endeleg funne tid til å samla seg om det 22 år gamle utsagnet som seier nei til å ordinera sambuande prestar. Saka har lege i dvale sidan 1995, avdi dei har hatt fleire og vanskelegare oppgåver å bale med. På bispemøtet nå i veke 10 blei saka avgjort. Ingen av biskopane ynskjer å ordinera prestar som er sambuande. Det er reint uforståeleg at våre flotte, oppegåande biskopar ikkje er i pakt med tida -.
I innlegget hevdar forfattarane at samlivsformer alltid heng saman med det kulturelle – og sidan sambuarskap i dag er svært vanleg – bør det vera foreineleg med ordinasjon. Sjølv om dei er samde i at ekteskapet er meir forpliktande, er det å bu saman ei grei prøvetid. Vidare argumenterar innlegget med at fordi prestar skal vera som andre folk, må sambuande kunne ordinerast. Dette vil truleg skape nærleik til menneska sitt liv.
Mange av deira medstudentar er av ei anna meining. Dei takkar biskopane for deira standpunkt. Sambuarskap er ei privat forplikting, meiner dei, medan kristen ekteskapsinngåing er ei offentleg pakt inngått for Guds åsyn. Dessutan har prestar ei særskilt forplikting til å leva som kyrkja lærer, og slik vere eit førebilete – ikkje minst for dei unge. Så kan ein spørje : Er ikkje dette ei tolkningsak?
Bibelen og Koranen blir tolka ulikt, både av lek og lærd. Kven har krav på det rette svaret? Mi helsing til dei sambuande teologistudentane er: Ikkje sjå mørkt på situasjonen. Biskopane våre er varmhjarta og tolerante. Dei har snudd før (faktist 180 grader), og dei kan gjera det på ny. Hugs at fleire av dei for kort tid sidan stemte for noko dei var sterkt imot. Berre dei kan bevare einheita , så er det ikkje så nøye med sanninga. Dessutan tyder mykje på at Bjørn Eidsvåg si ånd svevar over landet vårt i dag: «Når Ordet ( Bibelen) står i vegen for kjærleiken, må Ordet vike.»