Oljelandet i klimakampen

SAKPROSA

De beste intensjoner

Anne Karin Sæther Cappelen Damm

Det finnes to typer klimafornektere:

De som sier det rett fram, og de som taler med to tunger. I Arbeiderpartiet finnes det nesten en tradisjon for sistnevnte. For kan man virkelig tro at politikerne tar klimaproblemene på alvor når de på den andre siden deler ut nye konsesjoner og deltar i hemmelige møter med folk fra oljebransjen?

I «De beste intensjoner» legges slike og andre udemokratiske for- bindelser fram. Samtidig brettes norsk oljehistorie ut, og Norges dobbeltrolle som oljeland i klimakampen settes i søkelys.

Fra funnet av olje på Ekofiskfeltet lille julaften 1969 og opprettelsen av statsselskapet Statoil, til privatiseringer, månelandingen på Mongstad og de siste årenes klimakonferanser.

Utbroderingene om de tette forbindelsene mellom Arbeiderpartiet og Statoil, dannelsen av hemmelige oljegrupper innad i partiet og politikernes uvilje mot å påvirke statens eget selskap er alle forhold som det norske folk burde vite mer om.

Som Willoch sa, Statoil er en stat i staten, men noen ganger under lesingen av «De beste intensjoner» kan man spørre seg om det ikke er Statoil som står øverst – noe som i hvert fall får denne leserens hår til å reise seg. Er det ikke litt merkelig at et selskap som staten eier to tredjedeler av kan tale de folkevalgte i mot?

Interessant er det også å lese om hvordan myter som at Norge var fattig før oljen ble funnet har fått slik fotfeste. Nei, Norge var ikke fattig, bare mindre rik.

Det er dessuten tragikomisk hvordan argumentet om at Norge bør fortsette å pumpe olje for å forsyne verdens fattige med energi blir brukt – som om det å ta opp olje er uselvisk bistand.

«De beste intensjoner» dekonstruerer oljenæringens retorikk og det er helt fantastisk. Sæther har skrevet en ytterst interessant (og i blant til og med spennende) sakprosabok basert på grundig kildekritikk som alle Statoil-eiere burde lese, kanskje særlig før årets stortingsvalg.