Bi­bel­tolk­ning og livs­er­fa­ring

Faedrelandsvennen - - MENING - RU­NAR FOSS SJÅSTAD, sokne­prest

Da Sil­va og Fjeld skri­ver «Det­te er kjer­nen i vår ar­gu­men­ta­sjon. Det er bi­bel­tolk­nin­gen som til sist skal be­grun­ne de end­rin­ger som gjø­res, ikke livs­er­fa­rin­gen».

●● Jeg er enig i at det bør være bi­bel­tolk­nin­gen pri­mært som til sist skal be­grun­ne de end­rin­ger som gjø­res. Sam­ti­dig er livs­er­fa­rin­gen også et se­kun­dert red­skap i teo­lo­gi­en, og dog også svært vik- tig. I mitt til­fel­le er det pri­mært bi­be­len selv som har skyld i at jeg har end­ret syn på en­kel­te lære­spørs­mål, og at jeg i dag har et del­vis li­be­ralt bi­bel­syn.

La meg for­kla­re kort. Jeg har en va­riert bak­grunn. Etter å ha stu­dert bi­be­len først med to år bi­bel­sko­le i tros­be­ve­gel­sen, pluss tre år på Ans­gar teo­lo­gis­ke høg­sko­le og tre år på Mi­sjons­høg­sko­len, til sam­men 8 år med stu­de­ring av bl.a. Bi­be­len, og i til­legg job­ber jeg med bi­bel­teks­ter nes­ten dag­lig i min preste­gjer­ning. Og gjen­nom min va­rier­te vand­ring har jeg all­tid for­søkt å være opp­rik­tig. Og i min sø­ken etter svar, har jeg fun­net bå­de gode svar og dår­li­ge svar, også i møte med Bi­be­len. Bi­be­len er in­gen Gud, men den gir oss svar på det vik­tigs­te iht til Gud og tro­en. Sam­ti­dig er det­te am­bi­va­lent si­den Bi­be­len inne­hol­der det mest fan­tas­tis­ke og det mest gru­som­me. Der­for kre­ver den at den le­ses grundig gjen­nom uli­ke me­to­der.

Bi­be­len er mot­set­nings­full på noen om­rå­der. Det­te må vi for­sø­ke å leve med. For øv­rig hol­der Bi­be­lens vit­nes­byrd om Je­sus tro­ver­dig­het. Der­for kan vi tro på Je­sus som vår Frel­ser. Bi­be­lens sen­trum hol­der for meg, der­for er jeg kris­ten. Men si­den bi­be­len sær­lig er mot­set­nings­full vedr. men­neske­syn, guds­bil­de, etikk og mo­ral, må jeg som an­svars­be­visst teo­log og prest peke på det som er av det gode i bi­be­len. Og det gode er kort sagt; Guds kjær­lig­het til oss i Je­sus Kris­tus, og neste­kjær­lig­he­ten i tro og liv. Hvis man ikke gjør en sile­pro­sess fra sen­trum til pe­ri­fe­ri i møte med skrif­te­ne ser man hel­ler ikke sko­gen for ba­re trær.

La meg der­for si det med klar­het at bi­be­len er ab­so­lutt in­gen­ting verdt uten kjær­lig­het i hjer­tet og sunn for­nuft i ho­det. Mao er jeg imot all form for ra­di­ka­li­se­ring og eks­tre­mis­me uan­sett re­li­gion el­ler ei. Og man kan ald­ri bru­ke Bi­be­len til å rett­fer­dig­gjø­re eks­trem tro og lær­dom med å si, «Det står i bi­be­len», «det står i Guds ord». I det­te far­van­net må det na­vi­ge­res klokt. Den enes­te form for ra­di­ka­li­tet som er av det gode er ra­di­kal neste­kjær­lig­het. Og den er i Je­sus. Elsk din nes­te, «og gjør mot and­re det du vil at and­re skal gjø­re mot deg».

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.