«Det er de rike barna som spør mest»
Torgeir Kalvehagen har vist dokumentarfilmen om fattige barn til 500 skolebarn. Fredag vises den på Fønix under Barnefilmfestivalen.
– Målet mitt med dette er å forebygge mobbing. Jeg har vist filmen for 500 skolebarn, og barna fra de velstående familiene er de som er mest engasjert etter å ha sett filmen. Da føler jeg at jeg har oppnådd noe, sier Torgeir Kalvehagen.
Filmskaperen fra Grimstad driver selskapet Filmplot i Porsgrunn. Torsdag viste han dokumentarfilmen «Min familie - når noen er fattige» på Aladdin kino i forbindelse med et seminar under Barnefilmfestivalen.
Filmen vises også fredag på Fønix kino som del av det ordinære programmet på Barnefilmfestivalen, og med det har den også premiere for åpen visning.
– Men jeg har allerede vist filmen for 500 barn i 5. til 7. klasse med Den kulturelle skolesekken i Telemark, og våren 2018 vises den med DKS i Agder, sa Kalvehagen før visningen torsdag.
Fædrelandsvennen skrev i be- gynnelsen av mars om den økende barnefattigdommen både lokalt og nasjonalt. I 2015 levde 11 prosent av barna i Agder-fylkene i familier med «varig lav inntekt». Dette er fire prosent mer enn i 2006. Agder skiller seg samtidig fra resten av landet ved at en overvekt av de fattige barna fremdeles kommer fra etnisk norske familier.
– I filmen forteller to jenter fra fattige familier historien sin. En av dem er etnisk norsk, den andre ikke, sier Kalvehagen.
BRUKER SKUESPILLERE
Selv om filmen går under sjangeren dokumentar, er det aller meste i den dramatisert. Kalvehagen har latt barneskuespillere opptre i rollene som de to fattige barna.
fakta Barnefilmfestivalen
● Kristiansand 25. – 30. april
● Arrangeres for 20 gang.
● 100 filmer fra 21 land.
● Familiedag lørdag.
– Det eneste vi ser av dem som forteller historien sin er hendene deres som tegner, tegningene de lager og stemmene deres. Men vi har «pitcha» litt på stemmene for at det ikke skal være mulig å kjenne dem igjen, sier Kalvehagen. Stigmaet knyttet til fattigdom blant barn er enormt, noe som også kommer godt fram i filmen.
GODTAR MOBBING
– Den ene jenta mener at mobbingen bare er noe hun må leve med, sier Kalvehagen.
I filmen er også boforholdene til de to jentene presentert, men da slik at han og teamet har filmet i leiligheter de har innredet til å ligne de virkelige boligene. Den ene jenta gleder seg til å bli tretten år slik at hun kan få over-
ta morens soverom og slippe å gjøre lekser på det ene rommet hun deler med to masete småsøsken. Moren skal sove på sofaen. Den andre bor i en fuktig kjeller sammen med familien, og forteller hvordan hun bare har feiret to av fødselsdagene sine. Hun synes også det er trist at de andre i klassen lurer på hvorfor hun bare kan kjøpe hårstrikk til de andre i fødselsdagsgave.
«UTENKELIG»
– Mange av barna blir veldig overrasket over disse tingene, og spesielt over kjellerleiligheten. Dette er forhold som er helt utenkelige for de fleste. Også dette med at det finnes mennesker som ikke har råd til mat og klær er uventet for mange. Men at fritidsakti- viteter og ferier er dyrt virker det som de fleste har reflektert over, sier Kalvehagen.
Statistikken viser at det i gjennomsnitt er to barn i hver skoleklasse som lever under forhold lik dem han beskriver i filmen.
– Men når jeg snakker med lærerne etterpå forteller de at det er de «rike» barna som har engasjert seg mest i diskusjonen etter filmvisningen. De som selv er i en slik situasjon snakker ikke om det, sier Kalvehagen.
ARVELIG UTENFORSKAP
Anne Randi Hansen i Barnas stasjon i Kristiansand bekrefter at det er mye skam knyttet til fattigdom:
– Jeg snakket senest i dag med en mor som absolutt ville unngå at datteren hennes skulle få vite hvor dårlig stelt det var med økonomien deres. Mora hadde selv blitt mobbet som barn og hadde opplevd stort utenforskap i sammenheng med dette, forteller Anne Randi Hansen i Barnas stasjon i Kristiansand. Organisasjonen jobber med fattigdom og utenforskap blant barnefamilier med barn i alderen 0-8 år.
– Det er en lang vei, men vårt mål er at det ikke lenger skal være skambelagt å måtte søke hjelp. Vi møter mange foreldre som så inderlig ønsker seg at barna deres ikke skal føle seg annerledes enn de andre, sier Hansen til Fædrelandsvennen.