Søndag 13. desember 1981
Denne dagen brakk jeg fingeren i en håndballkamp og det ble erklært unntakstilstand i Polen.
egne opplevelser kan bli forsterket av ytre hendelser. Hendelsene blir hengende som en jakke på en knagg resten av livet og ikke glemt. Hvilke hendelser former våre liv? Hva er det vi husker når vi ser oss tilbake og skal gjøre opp status? Det er mange datoer i løpet av et liv og 11. september er knyttet til tre hendelser som hvert år renner meg i hu. Mine foreldre giftet seg i 1965, det var militærkupp i Chile i 1973 og det inntraff et urovekkende spektakulært terrorangrep på World Trade Center i 2001.
Det er ikke livsbejaende å reflektere over terror, men et forsøk på å forstå hvorfor det skjer. I en alder av 50 år husker jeg altfor mange flykapringer, politiske attentat og gisselaksjoner. Noen få dager etter at jeg ble født i 1967 var det militærkupp i Hellas. I boka «En Mann» fra 1980 skriver italienske Oriana Fallaci om kuppet i Hellas og om kjærlighetsforholdet til Alexandros Panagoulis. Den greske politikeren og poeten ville styrte militærjuntaen i Hellas og døde, eller ble drept, i en bilulykke i 1976. Fortellingen traff som en knyttneve i magen, ikke minst den suggererende språkføringen om attentatforsøket på diktatoren Papadopoulos, torturen Panagoulis ble utsatt for i fengselet og begravelsen. Leseopplevelser kan være nesten like konstituerende som faktiske hendelser. Det var så vidt jeg glemte at Panagoulis faktisk forsøkte å drepe et annet menneske.
Idag reiser vi så mye at det er umulig å vite om noen du kjenner er innom et bakeri i Beirut, på julemarked i Berlin, på konsert i Betaclan i Paris, tar T-banen i St. Petersburg eller er på handletur i et varehus i Stockholm. Det er en usikkerhet vi må leve med. Når terroren rammer er sosiale medier nesten umiddelbart oppdatert. I en sånn verden kommer terroren nærmere og det oppleves som at terrorfaren har økt. Det korte svaret på spørsmålet om det er mer terror nå enn før er likevel visstnok nei. 1970-tallet var tiåret med flest dødsfall etter terroraksjoner. I 1988 døde flere hundre mennesker som følge av terrorhandlinger i Europa. 270 av dem da et fly eksploderte i lufta over Lockerbie. I Madrid i 2004 mistet 191 mennesker livet da bombeeksplosjoner rammet fire tog. Og 338 mennesker, herav 155 barn, ble drept i en gisselaksjon på en barneskole i Beslan samme år. Det er vanskelig å tro at det går framover.
Åha fylt 50 er å huske 22. juli, at Sikhenes tempel i Amritsar ble stormet av indisk politi og at Indira Gandhi ble myrdet. Det er å huske dramaet under OL i München i 1972 der israelske Ol-deltakere ble tatt som gisler og drept. Det er å ha Tv-minner om det kaprede flyet som ble tvunget til å lande på Entebbe-flyplassen i Uganda. Det er å huske at det har vært et bombeangrep mot et 1. maitog i Oslo. Det er å huske den røde terroren i Europa. I Italia ble statsminister Aldo Moro kidnappet av Røde Brigader og funnet skutt i baksetet i en bil. Jeg husker urolighetene i Baskerland, ETA, Nord-irland, IRA og Bobby Sands som sultestreiket i Mazefengselet. Terrorgruppen Baader-meinhof hadde sitt opphav i Vest-berlin og røtter i studentopprøret på 1960-tallet. Vietnamkrigen var et bakteppe, men også kravet om å ta et oppgjør med Nazi-tyskland. I fengselet ble Bader-meinhofterroristene utsatt for grov isolasjonstortur. De må ha følt på ubehaget i at tidligere nazister satt i maktposisjoner også i rettsapparatet som til slutt dømte dem.
Jeg har lest flere bøker om Ulrike Meinhof uten å skjønne hvordan journalisten og småbarnsmoren kunne bli terrorist. En artikkel på forskning.no fra 2015 om ulike terroristtyper kan gi noen svar. Det er den smarte, karismatiske entreprenøren, ideologen som har erfaring fra krig og er et bindeledd i planleggingen. Hvorfor ikke bruke erfaringene til noe oppbyggelig og til å skape fred? Nummer to er den entreprenøren kan stole på, protesjeen, politisk overbevist, spenningssøker, men ingen lederfigur. Det må finnes andre måter å få utløp for spenning på. Den tredje, den tilfeldige terroristen, er medløperen som søker sosial tilhørighet, men som spiller en perifer rolle i angrepene. Er det mulig å bli terrorist ved en tilfeldighet? Den fjerde typen, den mistilpassede med en vanskelig oppvekst, mangler retning i livet og er villig til å ofre mye. Hva går galt når det fører til at man er villig til å utføre destruktive handlinger? Livet består av sammentreff mellom det trivielle og skjellsettende. 29. februar 1986 stod jeg på jernbanestasjonen i Bergen. Blikket falt på Dagbladets forside: Palme myrdet. Det må være politisk død, et usmakelig uttrykk i medievokabularet, ikke død som i drept i et politisk attentat? Det gikk en kald vind gjennom jernbanehallen. Vi som ventet på toget til Oslo trakk jakkene tettere inn til kroppen. Terror skaper frykt og legger bånd på vår bevegelsesfrihet. Hva foregår i hodet på en terrorist? Å være 50 er å ha skjønt at noen er villig til å dø for en sak, men ikke begripe hvorfor.
Hva foregår i hodet på en terrorist?