Søn­dag 13. de­sem­ber 1981

Den­ne da­gen brakk jeg fin­ge­ren i en hånd­ball­kamp og det ble er­klært unn­taks­til­stand i Po­len.

Faedrelandsvennen - - MENING -

egne opp­le­vel­ser kan bli for­ster­ket av ytre hen­del­ser. Hen­del­se­ne blir hen­gen­de som en jak­ke på en knagg res­ten av li­vet og ikke glemt. Hvil­ke hen­del­ser for­mer våre liv? Hva er det vi hus­ker når vi ser oss til­ba­ke og skal gjø­re opp sta­tus? Det er man­ge da­to­er i lø­pet av et liv og 11. sep­tem­ber er knyt­tet til tre hen­del­ser som hvert år ren­ner meg i hu. Mi­ne for­eld­re gif­tet seg i 1965, det var mi­li­tær­kupp i Chi­le i 1973 og det inn­traff et uro­vek­ken­de spek­ta­ku­lært ter­ror­an­grep på World Tra­de Cen­ter i 2001.

Det er ikke livs­be­ja­en­de å re­flek­te­re over ter­ror, men et for­søk på å for­stå hvor­for det skjer. I en al­der av 50 år hus­ker jeg alt­for man­ge fly­kap­rin­ger, po­li­tis­ke at­ten­tat og gis­sel­ak­sjo­ner. Noen få da­ger etter at jeg ble født i 1967 var det mi­li­tær­kupp i Hel­las. I boka «En Mann» fra 1980 skri­ver ita­li­ens­ke Oria­na Fal­laci om kup­pet i Hel­las og om kjær­lig­hets­for­hol­det til Alex­an­dros Pa­na­gou­lis. Den gres­ke po­li­ti­ke­ren og poe­ten vil­le styr­te mi­li­tær­jun­ta­en i Hel­las og døde, el­ler ble drept, i en bil­ulyk­ke i 1976. For­tel­lin­gen traff som en knytt­neve i ma­gen, ikke minst den sug­ge­re­ren­de språk­fø­rin­gen om at­ten­tat­for­sø­ket på dik­ta­to­ren Pa­padopou­los, tor­tu­ren Pa­na­gou­lis ble ut­satt for i feng­se­let og be­gra­vel­sen. Lese­opp­le­vel­ser kan være nes­ten like kon­sti­tu­e­ren­de som fak­tis­ke hen­del­ser. Det var så vidt jeg glem­te at Pa­na­gou­lis fak­tisk for­søk­te å dre­pe et an­net men­nes­ke.

Idag rei­ser vi så mye at det er umu­lig å vite om noen du kjen­ner er inn­om et ba­ke­ri i Bei­rut, på jule­mar­ked i Ber­lin, på kon­sert i Be­ta­clan i Pa­ris, tar T-ba­nen i St. Pe­ters­burg el­ler er på handle­tur i et vare­hus i Stock­holm. Det er en usik­ker­het vi må leve med. Når ter­ro­ren ram­mer er so­sia­le medi­er nes­ten umid­del­bart opp­da­tert. I en sånn ver­den kom­mer ter­ro­ren nær­me­re og det opp­le­ves som at ter­ror­fa­ren har økt. Det kor­te sva­ret på spørs­må­let om det er mer ter­ror nå enn før er li­ke­vel visst­nok nei. 1970-tal­let var ti­året med flest dødsfall etter ter­ror­ak­sjo­ner. I 1988 døde fle­re hund­re men­nes­ker som føl­ge av ter­ror­hand­lin­ger i Euro­pa. 270 av dem da et fly eks­plo­der­te i luf­ta over Locker­bie. I Mad­rid i 2004 mis­tet 191 men­nes­ker li­vet da bombe­eks­plo­sjo­ner ram­met fire tog. Og 338 men­nes­ker, her­av 155 barn, ble drept i en gis­sel­ak­sjon på en barne­sko­le i Be­slan sam­me år. Det er vans­ke­lig å tro at det går fram­over.

Åha fylt 50 er å hus­ke 22. juli, at Sik­he­nes tem­pel i Am­rit­sar ble stor­met av in­disk po­li­ti og at In­di­ra Gand­hi ble myr­det. Det er å hus­ke dra­ma­et un­der OL i Mün­chen i 1972 der is­ra­els­ke Ol-del­ta­ke­re ble tatt som gis­ler og drept. Det er å ha Tv-min­ner om det kap­re­de fly­et som ble tvun­get til å lan­de på Ent­ebbe-fly­plas­sen i Ugan­da. Det er å hus­ke at det har vært et bombe­an­grep mot et 1. mai­tog i Oslo. Det er å hus­ke den røde ter­ro­ren i Euro­pa. I Ita­lia ble stats­mi­nis­ter Al­do Moro kid­nap­pet av Røde Bri­ga­der og fun­net skutt i bak­se­tet i en bil. Jeg hus­ker uro­lig­he­te­ne i Bas­ker­land, ETA, Nord-ir­land, IRA og Bobby Sands som sulte­strei­ket i Ma­ze­feng­se­let. Ter­ror­grup­pen Ba­a­der-mein­hof had­de sitt opp­hav i Vest-ber­lin og røt­ter i stu­dent­opp­rø­ret på 1960-tal­let. Viet­nam­kri­gen var et bak­tep­pe, men også kra­vet om å ta et opp­gjør med Nazi-tysk­land. I feng­se­let ble Ba­der-mein­hof­ter­ro­ris­te­ne ut­satt for grov iso­la­sjons­tor­tur. De må ha følt på ube­ha­get i at tid­li­ge­re na­zis­ter satt i makt­po­si­sjo­ner også i retts­ap­pa­ra­tet som til slutt døm­te dem.

Jeg har lest fle­re bø­ker om Ul­rike Mein­hof uten å skjøn­ne hvor­dan jour­na­lis­ten og små­barns­mo­ren kun­ne bli ter­ro­rist. En ar­tik­kel på forsk­ning.no fra 2015 om uli­ke ter­ro­rist­ty­per kan gi noen svar. Det er den smar­te, ka­ris­ma­tis­ke en­tre­pre­nø­ren, ideo­lo­gen som har er­fa­ring fra krig og er et bin­de­ledd i plan­leg­gin­gen. Hvor­for ikke bru­ke er­fa­rin­ge­ne til noe opp­byg­ge­lig og til å ska­pe fred? Num­mer to er den en­tre­pre­nø­ren kan sto­le på, pro­te­sje­en, po­li­tisk over­be­vist, spen­nings­sø­ker, men in­gen le­der­fi­gur. Det må fin­nes and­re må­ter å få ut­løp for spen­ning på. Den tred­je, den til­fel­di­ge ter­ro­ris­ten, er med­lø­pe­ren som sø­ker so­si­al til­hø­rig­het, men som spil­ler en pe­ri­fer rol­le i an­gre­pe­ne. Er det mu­lig å bli ter­ro­rist ved en til­fel­dig­het? Den fjer­de ty­pen, den mis­til­pas­se­de med en vans­ke­lig opp­vekst, mang­ler ret­ning i li­vet og er vil­lig til å ofre mye. Hva går galt når det fø­rer til at man er vil­lig til å ut­fø­re de­struk­ti­ve hand­lin­ger? Li­vet be­står av sam­men­treff mel­lom det tri­vi­el­le og skjell­set­ten­de. 29. fe­bru­ar 1986 stod jeg på jern­bane­sta­sjo­nen i Ber­gen. Blik­ket falt på Dag­bla­dets for­si­de: Pal­me myr­det. Det må være po­li­tisk død, et usma­ke­lig ut­trykk i medie­vo­ka­bu­la­ret, ikke død som i drept i et po­li­tisk at­ten­tat? Det gikk en kald vind gjen­nom jern­bane­hal­len. Vi som ven­tet på to­get til Oslo trakk jak­ke­ne tet­te­re inn til krop­pen. Ter­ror ska­per frykt og leg­ger bånd på vår be­ve­gel­ses­fri­het. Hva fore­går i ho­det på en ter­ro­rist? Å være 50 er å ha skjønt at noen er vil­lig til å dø for en sak, men ikke be­gri­pe hvor­for.

Hva fore­går i ho­det på en ter­ro­rist?

ARKIVFOTO: NTB SCANPIX

Ge­ne­ral Wo­jciech Jaru­zel­ski pro­kla­mer­te 13. de­sem­ber 1981 inn­fø­ring av unn­taks­til­stand i Po­len for å knu­se den uav­hen­gi­ge fag­for­enin­gen So­li­da­ri­tet.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.