Jeg var en no­body som ikke kun­ne norsk.

– Kvinne­nett­verk bur­de ikke være nød­ven­dig. Men dess­ver­re er det vik­ti­ge­re enn noen gang; job­ben er ikke gjort ennå. Vi har ikke de sam­me are­na­ene som menn!

Faedrelandsvennen - - FORSIDE - TEKST: RUNE ØIDNE REINERTSEN rune.o.reinertsen@fvn.no

– Kvinne­nett­verk bur­de ikke være nød­ven­dig, men dess­ver­re er det vik­ti­ge­re enn noen gang, sier Col­le­en De­la­ne-skibs­rud, mar­keds­di­rek­tør i NOV.

Col­le­en De­la­ne-skibs­rud var førs­te fore­drags­hol­der da 70-75 da­mer og én mann stil­te til tema­møte i regi av kvinne­nett­ver­ket KAN på Scan­dic Kris­tian­sand By­stran­da ons­dag kveld. «Nett­verk og for­and­ring fry­der» var te­ma­tit­tel. Opp­rin­ne­lig ame­ri­kans­ke Col­le­en er «Di­rec­tor, Di­gi­tal Mar­ke­ting & Ani­ma­tion» hos NOV og har høs­tet man­ge er­fa­rin­ger etter at hun an­kom Nor­ge med sin «kjek­kas fra Ev­je» i 1994.

– Jeg var en no­body som ikke kun­ne norsk. Så kom jeg inn i mitt førs­te nett­verk, La­dies’ Cir­cle. Jeg fikk min førs­te, lil­le jobb via Man­power. Jeg lær­te norsk og ble some­body. Jeg drev Nor­ges førs­te nett­bu­tikk for baby­klær og -ut­styr i fire år, men det ble en­somt og kje­de­lig. Si­den 2008 har jeg vært i NOV, for­tal­te hun med nors­ke ho­ved­set­nin­ger, en­gels­ke bi­set­nin­ger og språk­løs lat­ter.

– EN SKAM

At næ­rings­li­vets le­der­nivå er så manns­do­mi­nert, sy­nes Col­le­en er rent for galt.

– En skam, er det! Og hva så? Jo – ett av to: en­ten kla­ge og sut­re, el­ler gjø­re noe med det. Skaff deg en spon­sor på jobb. Mas på at sel­ska­pet må få et pro­gram for å løf­te fram kvin­ner. Jeg tok selv ini­tia­ti­vet til NEW, No­de Ey­de Wo­men, kvinne­nett­ver­ket in­nen Sør­lan­dets pro­sess- og le­ve­ran­dør­in­du­stri­er. Der tenker vi rolle­mo­dell og én ge­ne­ra­sjon fram. Vi tar vare på hver­and­re og slåss mot sør­lands­my­te­ne: Vi job­ber IKKE 50 pro­sent! Vi fei­rer hver gang an­led­nin­gen byr seg, pusher og åp­ner dø­rer for hver­and­re, be­ret­tet Col­le­en.

Så be­ord­ret hun plut­se­lig alle sam­men til å rei­se seg, se nabo­kvin­nen inn i øyne­ne, pre­sen­te­re seg og avgi et kom­pli­ment. Der­med steg stem­nin­gen nok et hakk.

– GJØR NOE SOM SKREM­MER DEG

Da alle had­de satt seg igjen, had­de hun kon­kre­te råd til hver i sær.

– Gjør noe som skrem­mer deg, som tar deg ut av kom­fort­so­nen. Vær be­visst på kropps­språk og an­sikts­ut­trykk. Sørg for å ha et

bu­si­ness card med deg be­stan­dig. Syste­ma­ti­sér ditt nett­verk: skriv ned navn og stil­ling på folk du mø­ter, slik at du ikke glem­mer dem. Og be yours­elf, eve­ryone el­se is ta­ken, opp­sum­mer­te Col­le­en De­la­ne-skibs­rud.

– JOB­BER DU FULLT?

Kvinne­nett­ver­ket KAN har ek­sis­tert si­den 2006, da Rachel-iren Mentzo­ni dro det i gang.

– Jeg had­de flyt­tet ned fra Nord­vest­lan­det. Da jeg traff min manns ven­ner, var det van­ligs­te spørs­må­let «job­ber du fullt?» Det had­de jeg ald­ri fått før. Jeg be­stem­te meg for å bli kjent med folk og søk­te plass på Fe­male Fu­tu­re-opp­leg­get, men kom ikke inn. Det gjor­de ikke 70 and­re kvin­ner hel­ler, så vi dan­net like godt vårt eget nett­verk. Blant an­net del­tok 20 styk­ker på et styre­kom­pe­tanse­kurs. Si­den har det bal­let på seg, for­tal­te Mentzo­ni til Fædre­lands­ven­nen i pau­sen.

Like ved stod Eli­se Bjørne­seth, da­gens le­der.

– At man­ge av de frem­møt­te ikke er med­lem­mer, er bare bra. De kan bli det! I dag har vi to gode fore­drags­hol­de­re og jeg er vel­dig for­nøyd.

AN­ER­KJEN­NEL­SE VS. AV­VIS­NING

– Øns­ket om an­er­kjen­nel­se og fryk­ten for av­vis­ning sty­rer oss, pos­tu­ler­te ons­dags­kvel­dens and­re fore­drags­hol­der, or­ga­ni­sa­sjons­psy­ko­log Tor Åge Eike­ra­pen. Han vis­te seg å være en slags stand up-psy­ko­log med et bredt spek­ter ver­ba­le og kropps­li­ge ut­trykk­s­for­mer.

– Å skul­le snak­ke til 75 da­mer opp­le­ves litt som Fri­mu­rer­lo­sjen: en mys­tisk makt­kon­sen­tra­sjon, inn­le­det han. Før han kjapt sving­te til kvel­dens tema, end­rin­ger – an­skue­lig­gjort ved over­gan­gen fra faks til e-post.

– Som kan opp­le­ves tøft! Ge­ne­relt kan små end­rin­ger ska­pe eks­tre­me re­ak­sjo­ner – av og til like ster­ke som en opp­si­gel­se. Flyt­te kon­tor? Gå fra kon­tor til åpent land­skap? Byt­te frukt­kurv­plas­se­ring? Selv det sis­te kan ska­pe så mye uro og eks­tra­kost­na­der at det had­de vært mye bil­li­ge­re å be­stil­le to frukt­kur­ver, men­te Eike­ra­pen.

– For­ut­sig­bar­het og trygg­het er vik­tig for de fles­te men­nes­ker. Når end­rin­ger kom­mer, er ofte det egent­li­ge pro­ble­met at de ikke skjøn­ner hvor­for. Så skal end­rin­ge­ne bli vel­lyk­ke­de, må de for­kla­res så godt at be­grun­nel­sen for­stås og ak­sep­te­res, lød det.

ALLE FOTO: KJARTAN BJEL­LAND

Da Col­le­en De­la­ne-skibs­rud kom fra Los An­ge­les til Sør­lan­det med sin «kjek­kas fra Ev­je» i 1994, opp­lev­de hun seg selv som et «no­body». Nå er hun mar­keds­di­rek­tør hos NOV, etter­trak­tet fore­drags­hol­der og styre­med­lem og de­fi­ni­tivt «some­body». Ons­dag bød hun på er­fa­rin­ger for 70–75 frem­møt­te hos kvinne­nett­ver­ket KAN.

An­ne Horn­nes (t.v.), Aud-ke­i­la Ben­dik­sen Kjær og Ragnhild Ben­dik­sen kjen­te seg godt igjen i Col­le­en De­la­ne-skibs­ruds be­skri­vel­se av norsk ar­beids­liv, selv om de job­ber i helse­ve­se­net og på UIA.

Un­der Col­le­en De­la­ne-skibs­ruds fore­drag ga hun de 70–75 til­hø­rer­ne be­skjed om å rei­se seg, pre­sen­te­re seg for side­kvin­nen og gi et kom­pli­ment. Det skap­te stor ju­bel.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.