Kunstens eierskap
40 millioner! Førti millioner kroner til innkjøp av samtidskunst! Hvert eneste år!
Sørlandets Kunstmuseum, SKMU, den aldeles heldige mottaker av uante muligheter, ufattelige 40.000.000 NOK stor, kan nå titulere seg som nasjonens aller rikeste museum.
I tillegg får museet evigvarende disposisjonsrett over Tangensamlingen, finansmann og kunstsamler Nicolai Tangens, private samling moderne kunst på over 1400 kunstverk; som kontinuerlig ekspanderer, nå også med spisset fokus inn i samtidskunsten.
Det er nesten til å skamme seg over.
Og det forplikter.
For å sette det hele i perspektiv må man synke 32 millioner kroner ned til Nasjonalmuseets årlige innkjøpsbudsjett. Nybeslåtte direktør Karin Hindsbo får «hele» 7,7 millioner 2018-kroner å rutte med.
Tangen-samlingens økonomiske muskler har et slikt internasjonalt format at det blir et trekkplaster i seg selv.
Dette gjør ikke Sørlandets Kunstmuseum til kongerikets mektigste, men det gjør noe med kjøttvekta.
Det snakkes nå om SKMU - til og med utenfor kunstverdenen. Om de fornyede kunstneriske ambisjoner - og de ubegripelige muligheter som gaven gir.
Og dét lenge før dørene åpner i 2020 og publikum kan tre inn i et av Skandinavias, kanskje Europas, flotteste og ultramoderne museumsbygg for kontemporær kunst - på Silokaia i Kristiansand!
Dette moderne Tempel, fylt opp til randen av riktige kunstverk for barn - og voksne, av vår tids yppersteprester, kuratorene.
Milliardær og filantrop Nicolai Tangens pengebinge fra London braket rett inn i fundamentet til SKMU med slik kraft at det forflytter seg fra byens sentrum til byens havn - og rett inn i arkitekt Arne Korsmo fredede kornsilo fra 1935 - ydmykt og kontant tilpasset regionens stolthet Kilden og vår globale tid av Mestres Wåge Arquitectes, Barcelona.
Den magnetiske kraften som utløses av disse to signalbyggene vil bli en destinasjon i seg selv. Men det er ikke en stor nok ambisjon.
Det holder ikke å servere god kaffe og ei kringle på taket av Sørlandet.
Det er innholdet. Kunsten.
Som må, vil og skal være det aller viktigste trekkplasteret til nye SKMU. Kvaliteten på kunst og kommunikasjon må man være kompromissløs på.
Kunstlivet i Norge er i endring. Igjen.
Koblingen kultur og næring blir av en reaksjonær «elite» fremstilt som et skittent ekteskap. Det er en iboende forakt for den private kapitalens inntog i kulturlivet. Dessverre.
Som om ikke den alltid har vært der.
I musikken. I filmen.
Fra antikken frem til vår tids samtidskunstnere Jeff Koons. Eller Tracy Emin. Eller Ida Ekblad. Alle med kunstnerskap tilstede i de private og museale rom.
Privat kapital i kulturen er positivt, men overhodet ikke uproblematisk. Offentlig kapital kan også være for styrende slik at kunsten blir ufri; at den blir til en form for statskunst kunstnere tilpasser seg for å overleve i en trang stipendverden og inn i kunstlivets kodekser. Men, stipendordningen er en svært viktig investering; helpen til å komme i gang.
Tangen-samlingens økonomiske muskler har et slikt internasjonalt format at det blir et trekkplaster i seg selv. Selve kunsten blir destinasjonen, lyset vi trekkes mot.
Dette må bygges; verk for verk, kunstnerskap for kunstnerskap, utstilling for utstilling. I New York er museene MOMA, MET og Whitney turistdestinasjoner. Og, hvordan forvandlet ikke Guggenheim-museet spanske Bilbao?
Og så; nyheten om at SKMUS nye direktør heter Reidar Fuglestad, headhuntet fra destinasjon Dyreparken: 3 mill. i lønn og ingen kompetanse på kunst - foreløpig.
Fuglestad har Norges sterkeste CV på destinasjonsbygging. Med tittel adm.dir, ikke museumsdirektør.
En byggherre, i tre år til åpning, så leder i tre år til neste sjef overtar kunst-reservoaret.
Og i tillegg, SKMU skal styrke kompetansen på kunst med sjefkuratorer, kuratorer og kommunikasjon. Endelig! Det er et spennende valg; kløktig, utfordrende, inspirerende - og det er velkomment nytt.
Og heldigvis langt unna Den norske opera, hvor ledere med sterke personligheter og svake lederegenskaper omtrent daglig kastes ut av glassveggene og ned på den hvite marmoren i Bjørvika.
Helt som forventet, kulturlivet, kunstnere og politikere går av hengslene på utnevnelsen av Fuglestad. Indignerte og forbannede er de; mangel på både kunst - og lønnskompetanse! Som, enda verre, er dekket ca 60 % av Tangens stiftelse AKO. Jeg tenker, er jeg som kunstner fullstendig alene i å mene at valget av Fuglestad som ny leder kan bli fantastisk bra?
Heldigvis, noen få stiller seg positive, Karen Hindsbo i Nasjonalmuseet, kulturedaktør Sarah Sørheim i Aftenposten og kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes. De ser også den nye tid komme. Sakte, nettopp i form av et slikt valg.
Dette handler om eierskapet til Kunsten.
Og om definisjonsmakt. Kunstlivet redefinerer seg selv. Og det gjør vondt.
Bli vant med det.
Bli venn med det.
Kunst tilhører ikke kun noen innvidde få.
Den tilhører alle.
DDen er av oss. Den er oss. erfor er fremtiden til Sørlandets Kunstmuseum så spennende, som en gren av delingsøkonomien.
For egen del, min største driver er å skape.
Noe om mennesket. Noe om vår tid.
Dét er det som venter meg hver dag i mitt ateliér, i min kirke og «tempel».
Å forsøke å være uavhengig og fri for andres meninger har en kostnad. Dét er mine valg, min kamp.
Alt dette kommer til en pris. Kunst er ikke gratis. Det koster å produsere åndsmateriale.
Det vet vi kunstnere. Slik skapes en del av kunstens verdi. Og det er det Fuglestad og SKMU vil ta betalt for. Av å engasjere publikum. Og få så høy og sunn egeninntjeningsevne som mulig med helt andre besøkstall.
Ikke med pepperkakebyer, men med kunstopplevelser.
PER FRONTH,