Kristiansand – destinasjon eller by?
Ansettelsen av leder for det nye Sørlandets kunstmuseum på Silokaia har vakt en del debatt.
Det er blitt fremhevd at personen ikke har kunst-kompetanse og det har vakt oppsikt at han er valgt, fordi han har forstand på destinasjonsturisme. Valget føyer seg inn i mange små- og mellomstore byers forsøk på å få sin del av den økende byturisme, og mange byer i for eksempel Danmark har en stor tro på et musikk-hus eller museum er veier å gå (f.eks. Hjørring).
Og det kunne være noe i tanken om å tenke museet som en destinasjon. Tate Modern i London har f.eks. nesten flere gjester til debatter, forelesninger og bokbutikk enn museets utstillinger, og Richard Florida har jo hevdet at den ‘kreative klasse’ etterspør slike kultur-institusjoner om de skal bli interessert i å jobbe i byen. Som jeg skrev om den danske satsning på kultur- og teatre huse så er det visse kjennetegn i strategien:
Kulturhusene skal fungere som ikoner og landemerker.
Det etableres kultur-akser eller kultur-soner, hvilket medfører en romlig konsentrasjon av kultur institusjoner, gallerier, kunst-cafeer og kreativ virksomhet.
Det er slik bestyrelsen for det nye museum har tenkt? Vi mangler ennå å se hvilke målgrupper det skal satses på? Cruise turister er ofte ikke til museer, men konsum, i den korte tid de er i byen. Skal det satses på kunst-turisten fra Europa eller Nordame- rika er kunsten i museet kanskje ikke ‘ikonisk’ nok og musikken i Kilden for ‘lokal? Hvordan skal museet bli et sted for byens kreative og kunstinteresserte? Hvordan for ‘kosmopolitten’?
Når beslutningen er tatt, bør byens politikere starte med å orientere seg i hva som kreves for å bli en ‘destinasjon’ på kunst (og ikke en barnefamilie-park). Disse erfaringer er sjeldent positive såfremt byene ikke påtar seg et forplikten- de ansvar i forhold til stedenes økonomi og har en strategi med flere attraksjoner.
Et par erfaringer er:
Nye museer og kulturhuse tilbyder bedre fasiliteter, men som del av en ‘ desitnasjonsøkonomi’ blir de del av en ‘fasteconomy’ og det skaper sjeldent mange lokale jobb.
Å synliggjøre seg innenfor ‘opplevelsesøkonomien’ er dårlig økonomi for langt de fleste byer. Byene ender som regel selv med at stå for drift og omkostninger. Etter noen år er det ikke lengre økonomi til storskala driften, og byene ser efter offentlige institutioner eller offentlig støttede aktiviteter som kan ‘flytte inn’. Omkostningene tildeles borgerne.
Om museet og Silokaia er ment å skape kulturelle ‘klynger’, så har slike initiativer sjel- dent langsiktige virkninger på byers økonomi. De øker ikke nærings- og investeringsvirksomheten, og utvikler sjeldent en sterk og voksende kreativ urbanisme.
Uansett om man omtaler det som destinasjons-turisme eller ei, så er en (kunst- og kultur) turist mange forskjellige typer. Fem typer fremheves ofte: den motiverte, sight-seeing, ‘overfladiske’, ‘medfølgende’, ‘tilfeldig’. Den ‘motiverte’ er den kunst-turist destinasjonsstrategien retter seg mot, men de håper på den ‘tilfeldige’ som får en god opplevelse ved tilfeldig å oppsøke museet?
Kultur-turistens opplevelse er kompleks og relatert til personlige og emosjonelle krefter, men gjennomsnitts turisten ser etter et mix av kulturelle aktiviteter, rekreative rom, og underholdning. Silokaien bør slik sett settes i relasjon til en utbygging av kulturaksen og en strategi for bylivs-kvaliteter i Kristiansand. Byen må i forlengelse av dette ta et valg på om det skal satses på masse-turisme (destinasjonsstrategien) eller ‘alternativ’ (kanskje nisje) kunst- og kulturinteresserte. Begge strategier krever valg omkring bykvaliteter og kunst-profiler, og det henger sammen med at første kategori (masse-turister) er passive turister, som kun vil ha tilbud, mens kultur- og kunstturister vil inndras og ha den spektakulære og unike opplevelse. Det vil sikkert være klokt å inndra både kulturaksen, Odderøya, Universitetsby-planene, og en satsning på temporære og atmosfæriske byrom i den videre utvikling av museet på Silokaia.
❞ Nye museer og kulturhuse tilbyder bedre fasiliteter, men som del av en ‘desitnasjonsøkonomi’ blir de del av en ‘fast-economy’ og det skaper sjeldent mange lokale jobb.